Körkarlen

Bildekilde: Bonnier

Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) imponerer meg alltid (og heldigvis har hun også fått en trofast leser i Birthe!). Hun har en sjeldent sterk kontroll på både form og innhold, skriver drivende og lett om sjøl de tyngste emner, er varm, nær og humoristisk - helt uten at det blir flåsete eller går utover innholdet i tekstene. Lagerlöf skreiv innafor de fleste sjangre, men er særlig kjent for sine romaner. Den boka som ligger foran meg akkurat nå rommer spøkelseshistoria Herr Arnes penningar fra 1904, det moderne eventyret Liljecronas hem fra 1911 og en tekst som kanskje mest er en slags hybrid mellom ei legende og et bekjennelsesskrift; Körkarlen fra 1912.

Det er vanskelig å ta tak i, skildre og skrive om Körkarlen. Den er både kompleks og kompakt, rørende, sår og sann. Jeg vil derfor begynne med å sitere forlagets baksidetekst, hvor boka oppsummeres slik: "Körkarlen" är en nyårslegend om hustruplågaren David som tvingas rannsaka sitt liv. På vägen möter han Edit, ett möte som förändrar honom i grunden. Og noe mer enn det har jeg egentlig ikke lyst til å avsløre. Men jeg må jo si litt likevel. Edit og David er hverandres rake motsetninger. Dynamikken mellom dem, deres helt unike kraft som eksempler på det gode og det onde, utgjør store deler av bokas poeng. Helt uten omveier går Lagerlöf rett inn i problematikken rundt etikk og moral, rett og galt, hat og kjærlighet, tro og ikke-tro. Med stor menneskekunnskap og mye omsorg skildrer hun vidt ulike personer som strever; med seg sjøl, vond sjukdom, hverandre, menneskene rundt seg og Gud.

Romanen åpner slik: Det var en stackars liten slumsyster, som höll på att dö. Hon hade fått lungsot, och hon hade inte stått emot längre än ett år. (...) Nu låg hon till sängs i en trång kammare, densamma, där hon hade bott som barn och ung, och väntade på döden. Og det er ingen annen enn syster Edit som ligger her og venter. Hun har forsona seg med sin skjebne, men vil ikke gi opp livet helt enda. Hun ønsker å se noen, snakke med noen, og ikke hvem som helst, men en helt spesiell person. Hun ber mora og hennes medsøstre om å finne vedkommende, men det viser seg å være vanskelig. Vil de finne personen i tide? Gjennom dialoger får vi vite mer om Edit, om hvordan hun blei sjuk og om hvordan hun har levd sitt liv som søster i Frelsesarmeen. På ett punkt, forteller søster Maria, krysses Edits og Davids skjebner. Men hva leder ut av dette møtet?

Körkarlen rommer så uendelig mye, også for oss i dag, mer enn hundre år etter utgivelsen. Det er i seg sjøl et kvalitetsstempel som går igjen ved Lagerlöfs verker - et annet eksempel her er Kejsarn av Portugallien fra 1914. Forfatteren taler gjennom tida, sterkt og direkte fra boksidene, nesten som en streng oldemor som deler sine livserfaringer og sin hardt erverva livskunnskap. Og slike kloke oldemødre har jo alltid har rett. Hun har også rett i denne boka. En kan si mye om David, men det at han tvinges til konfrontasjon med sitt liv og sine valg, fører til at han endelig våkner opp av egoismens dvaletilstand, at han blir mer menneskelig og innser egne feil (og er det noe som preger vårt samfunn, så er det vel nettopp sjølsentrering og stadig mer teknologi som presser ut menneskelige ressurser). Det er tydelig at forfatteren setter denne typen aktivitet, oppvåkninger, høyt. Også jeg tror at slike bekjennelser eller skriftemål er noe de fleste har godt av å gå igjennom med jevne mellomrom. Ikke nødvendigvis innafor ei religiøs ramme, og kanskje heller ikke for å oppnå et bestemt resultat, men mest for å rense opp i sitt indre.

Og med det har jeg sagt både noe om bokas tematikk og dens aktualitet. Romanen er kanskje en av forfatterens smalere, men den har ikke desto mindre nedslagsfelt enn for eksempel folkelivsskildringa Gösta Berlings saga (1891). Å lære seg sjøl å kjenne, å gjøre opp status, å bedrive sjølransakelse, gjelder oss alle. Körkarlen byr i tillegg på mye flott symbolikk, rike kontraster og mye intertekstualitet. Lagerlöf benytter seg av velkjente forestillinger om himmelen, skjærsilden og helvetet, og spiller på tradisjonelle nordiske personifiseringer av døden og hans uheldige tjenestemenn. I tillegg til å lese denne som en frittstående roman, kan en også velge å se på den i sammenheng med de to ovennevnte romanene som også inngår i boka. Alle tekstene er en del av et større prosjekt hvor bindeleddet mellom de tre tekstene er at forfatteren benytter seg av sagn, eventyr og folkelige forestillinger. Hun bygger bro mellom verkene ved hjelp av det overnaturlige, som på mange måter er det viktigste virkemiddelet i bøkene. I både Körkarlen, Herr Arnes penningar og Liljecronas hem er det et slags spøkelse som hjelper menneskene med å holde seg på den rette sti eller å gjenopprette en tapt balanse. Er det et virkelig spøkelse, eller en skygge av oss sjøl?