mandag 30. september 2013

Körkarlen

Bildekilde: Bonnier
Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) imponerer meg alltid (og heldigvis har hun også fått en trofast leser i Birthe!). Hun har en sjeldent sterk kontroll på både form og innhold, skriver drivende og lett om sjøl de tyngste emner, er varm, nær og humoristisk - helt uten at det blir flåsete eller går utover innholdet i tekstene. Lagerlöf skreiv innafor de fleste sjangre, men er særlig kjent for sine romaner. Den boka som ligger foran meg akkurat nå rommer spøkelseshistoria Herr Arnes penningar fra 1904, det moderne eventyret Liljecronas hem fra 1911 og en tekst som kanskje mest er en slags hybrid mellom ei legende og et bekjennelsesskrift; Körkarlen fra 1912.

Det er vanskelig å ta tak i, skildre og skrive om Körkarlen. Den er både kompleks og kompakt, rørende, sår og sann. Jeg vil derfor begynne med å sitere forlagets baksidetekst, hvor boka oppsummeres slik: "Körkarlen" är en nyårslegend om hustruplågaren David som tvingas rannsaka sitt liv. På vägen möter han Edit, ett möte som förändrar honom i grunden. Og noe mer enn det har jeg egentlig ikke lyst til å avsløre. Men jeg må jo si litt likevel. Edit og David er hverandres rake motsetninger. Dynamikken mellom dem, deres helt unike kraft som eksempler på det gode og det onde, utgjør store deler av bokas poeng. Helt uten omveier går Lagerlöf rett inn i problematikken rundt etikk og moral, rett og galt, hat og kjærlighet, tro og ikke-tro. Med stor menneskekunnskap og mye omsorg skildrer hun vidt ulike personer som strever; med seg sjøl, vond sjukdom, hverandre, menneskene rundt seg og Gud.

Romanen åpner slik: Det var en stackars liten slumsyster, som höll på att dö. Hon hade fått lungsot, och hon hade inte stått emot längre än ett år. (...) Nu låg hon till sängs i en trång kammare, densamma, där hon hade bott som barn och ung, och väntade på döden. Og det er ingen annen enn syster Edit som ligger her og venter. Hun har forsona seg med sin skjebne, men vil ikke gi opp livet helt enda. Hun ønsker å se noen, snakke med noen, og ikke hvem som helst, men en helt spesiell person. Hun ber mora og hennes medsøstre om å finne vedkommende, men det viser seg å være vanskelig. Vil de finne personen i tide? Gjennom dialoger får vi vite mer om Edit, om hvordan hun blei sjuk og om hvordan hun har levd sitt liv som søster i Frelsesarmeen. På ett punkt, forteller søster Maria, krysses Edits og Davids skjebner. Men hva leder ut av dette møtet?

Körkarlen rommer så uendelig mye, også for oss i dag, mer enn hundre år etter utgivelsen. Det er i seg sjøl et kvalitetsstempel som går igjen ved Lagerlöfs verker - et annet eksempel her er Kejsarn av Portugallien fra 1914. Forfatteren taler gjennom tida, sterkt og direkte fra boksidene, nesten som en streng oldemor som deler sine livserfaringer og sin hardt erverva livskunnskap. Og slike kloke oldemødre har jo alltid har rett. Hun har også rett i denne boka. En kan si mye om David, men det at han tvinges til konfrontasjon med sitt liv og sine valg, fører til at han endelig våkner opp av egoismens dvaletilstand, at han blir mer menneskelig og innser egne feil (og er det noe som preger vårt samfunn, så er det vel nettopp sjølsentrering og stadig mer teknologi som presser ut menneskelige ressurser). Det er tydelig at forfatteren setter denne typen aktivitet, oppvåkninger, høyt. Også jeg tror at slike bekjennelser eller skriftemål er noe de fleste har godt av å gå igjennom med jevne mellomrom. Ikke nødvendigvis innafor ei religiøs ramme, og kanskje heller ikke for å oppnå et bestemt resultat, men mest for å rense opp i sitt indre.

Og med det har jeg sagt både noe om bokas tematikk og dens aktualitet. Romanen er kanskje en av forfatterens smalere, men den har ikke desto mindre nedslagsfelt enn for eksempel folkelivsskildringa Gösta Berlings saga (1891). Å lære seg sjøl å kjenne, å gjøre opp status, å bedrive sjølransakelse, gjelder oss alle. Körkarlen byr i tillegg på mye flott symbolikk, rike kontraster og mye intertekstualitet. Lagerlöf benytter seg av velkjente forestillinger om himmelen, skjærsilden og helvetet, og spiller på tradisjonelle nordiske personifiseringer av døden og hans uheldige tjenestemenn. I tillegg til å lese denne som en frittstående roman, kan en også velge å se på den i sammenheng med de to ovennevnte romanene som også inngår i boka. Alle tekstene er en del av et større prosjekt hvor bindeleddet mellom de tre tekstene er at forfatteren benytter seg av sagn, eventyr og folkelige forestillinger. Hun bygger bro mellom verkene ved hjelp av det overnaturlige, som på mange måter er det viktigste virkemiddelet i bøkene. I både Körkarlen, Herr Arnes penningar og Liljecronas hem er det et slags spøkelse som hjelper menneskene med å holde seg på den rette sti eller å gjenopprette en tapt balanse. Er det et virkelig spøkelse, eller en skygge av oss sjøl?

11 kommentarer:

  1. Ja, jeg kan skrive under på at Lagerlöf imponerer! At hun skrev innenfor de fleste sjangere visste jeg ikke, egentlig er det lite jeg vet om henne som person, men romanene jeg har lest gjorde meg nysgjerrig og da du skulle lese "Körkarlen" googlet jeg den fordi det var en ukjent tittel. Leste du den på svensk? Det var ihvertfall vanskelig å finne boken på norsk, jeg kom bare over filmen (Kjørekarlen). Men uansett, at Lagerlöf uten om og men skildrer eksistensielle tema, og tar fatt i det at vi alle har godt av å gå i oss selv og ruske opp i det som finnes der er alltid aktuelt! Det er alltid sider ved oss selv vi er ubekvemme med, men som likevel kan være nyttig å hente frem og henge opp for oss selv: hvem er vi, hvilke holdninger har vi til akkurat dette og hva gjør det med oss? Hva gjør vi med det? For å "rense opp" i vårt indre. Det spøkelset du nevner er uhyre interessant med tanke på nettopp dette og de indre mekanismene som spiller inn på vår atferd. At Lagerlöf fremdeles kan være aktuell er virkelig fascinerende!

    Kerstin Ekman trilogien Vargskinnet,

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så glad for at vi er enige om Lagerlöf! Det er en utrolig flott forfatter som fortjener mye oppmerksomhet. Jeg tror jeg kunne kasta meg over hele forfatterskapet hennes og kost meg fra begynnelse til slutt.

      Jo, Lagerlöf skreiv mye forskjellig, men hun er mest kjent for romanene - som også innehar en imponerende spennvidde (spøkelsesromaner, historiske romaner, politiske romaner, psykologiske romaner, kjærlighetsromaner osv). Videre skreiv hun det vi i dag ville kalle krim, samt folkelivsskildringer, noveller og fortellinger, essays, tekster for barn, legender, erindringer, dikt, dagbok og ei lærebok i svensk geografi - som er bedre kjent som "Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige", samt mer. Svenske Wikipedia skriver mye om henne, så ta gjerne en titt der om du er nysgjerrig.

      Jeg prøver, så langt det er mulig, å lese Lagerlöf på svensk. Jeg synes språket er så nydelig, klangfullt og vakkert, og det kler hennes fortellinger veldig godt. Men det jeg har på norsk, leser jeg på norsk. Kan heller lese det på svensk seinere! For jeg blir nok aldri ferdig med Selma Lagerlöf.

      Slett
    2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
  2. Beklager slettingen :)

    Det er utrolig spennende at hun skrev så vidt, ja, jeg skal sjekke på wikipedia - takk for tips! Jeg gleder meg til å lese videre i trilogien, men det får bli til litt senere, først er det jo Atwood og Jølsen.

    Jeg ser at ikke hele kommentaren min kom med...hehe, mente å spørre om du hadde lest Kerstin Ekman - eller har jeg spurt om det før? Enkelte ganger går det litt i surr her!. Ha en fin uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper vi får tid til litt mer Lagerlöf seinere i vinter! Ingen skriver om sprengkulda og vinterværet som henne, med ulende vind, snø som pisker en i ansiktet, stivfrosne tær og numne fingre - tjue minus blir liksom ingenting i forhold!

      Av Kerstin Ekman har jeg bare lest "Hendelser ved vann", men det er ganske lenge sida. Jeg har en trilogi liggende ("Hekseringene" osv.), men veit ikke enda om den blir lest av meg sjøl eller gitt bort som gave;) Trilogien med "Vargskinnet" osv. har jeg hatt lyst til å lese lenge, men det har ikke blitt noe av hittil. Har du lest Ekman?

      Riktig god uke til deg også!

      Slett
  3. Det blir bra vinterlesing! Jeg leste trilogien Vargskinnet som jeg likte godt og har enda en trilogi i bokhyllen: Katrine-Holm-serien. Den har stått der en stund, men det har smettet så mange andre bøker fremfor til at jeg har startet på den. Kanskje utpå nyåret?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det blir veldig bra! Lurer på om vi har de samme Ekmanbøkene? I alle fall nevnes stedet Katrineholm bakpå boka mi, men jeg veit ikke om hun har skrevet mye derfra? Jeg har også lyst til å lese Ekman, men tør ikke love noe pga. masteren. Den tar litt mer tid enn forventa!

      Slett
  4. De jeg har kan du se her: http://birtviko.blogspot.no/2013/02/boktema-heia-sverige.html. Hvor lang tid har man til rådighet på en master? Jeg skjønner godt at du ikke kan lese mer enn du har for øyeblikket! Det får bli en annen gang :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da har vi de samme! Hadde vært flott å lese Ekman sammen også, ved en annen anledning.

      Jeg tar mastergraden over to år, som er det de kaller normert tid (med 60 stp oppgave og 60 stp fag jevnt fordelt). Det vil si at jeg i praksis skal bruke ett år på å tenke ut, undersøke og skrive masteroppgava. Så det bør være et godt og engasjerende prosjekt en setter i gang med!

      Men på kurset mitt går det også studenter (ofte mer voksne, 40+) som tar masteren over tre og fire år, som regel i kombinasjon med relevant jobb. Andre jeg veit om, har brukt enda lenger tid, og en viss andel får aldri levert masteroppgava si. Jeg veit også at mange andre studiesteder opererer med oppgaver på 30 stp - noen også i form av gruppearbeid. Da sier det seg sjøl at arbeidsmengden blir mindre per deltaker. Det er med andre ord mange muligheter og stor fleksibilitet å spore - også på masternivå.

      I høst tar jeg bare 30 stp, men pensumet er utrolig omfattende. Vi har ti grunnbøker samt tilleggslitteratur og kompendier. Mye er på engelsk, hvilket krever at en setter seg inn i både norske og engelske begreper - som ikke alltid er overlappende. Det kan være litt frustrerende. Og etter en dag med lesing, er jeg ikke alltid veldig gira på å lese enda mer, derfor går det trått med lystlesinga akkurat nå. Dessverre!

      Slett
    2. Da tar vi Ekman senere en gang!

      Det er veldig greit å kunne ta masteren samtidig som man har jobb og at det finnes mange muligheter - slik jeg gjør det med førskolelærerutdanningen nå: tar det over fire år, ellers er det tre. Men likevel er det 75% studie så det blir lite tid til andre ting innimellom! Heldigvis er bøkene på norsk :)

      Slett
    3. Den er grei!

      Ja, det er en styrke at utdanningene har blitt så fleksible. Jeg tror det gjør at mange nyter godt av muligheter de ellers ikke ville hatt, meg sjøl inkludert. Nå er jeg i gang med midteksamen her, det er utfordrende, men spennende! Håper å begynne på "Hollases krønike" etter biografilesesirkelen.

      Slett