Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.
I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.
Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling.
Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr.
Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.
Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.
Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.
Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom.
Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.
Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.
Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.
Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar