Bokserier for barn: Emma og Thomas

Bildekilde: Aschehoug

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Etter en svipptur til Nederland med bøkene til Pauline Oud, er vi nå tilbake i Sverige. Forfatteren er Gunilla Wolde (f. 1939), og bøkene det gjelder er de tjue titlene i serien om småtassene Emma og Thomas, som har en normal forankring i vår verden (ingen kaniner eller mus i hovedrolla her, altså). De har også en litt ubestemmelig alder, men er det egentlig et problem? Bøkene kan leses hver for seg eller samla, den gjenkjennelige streken og mestringstematikken binder dem sammen i et felles univers sjøl om ungene, såvidt jeg kan se, ikke opptrer i samme bok.

Det er tydelig at disse bøkene er skrevet på 1970- og 1980-tallet av flere årsaker, kanskje særlig pedagogisk (nå viser vi hva vi gjør eller hva som skjer) og moralsk (slik gjør vi, slik gjør vi ikke, men uten den dominerende pekefingeren - det er det gode eksempelet som gjelder). Bøkene henvender seg direkte til ungene, og har alltid et formål om å lære dem å overkomme en utfordring, mestre et problem eller å bli engasjert i en aktivitet. Bøkene er tematisk inndelt, og tar for seg ett og ett fenomen. Det kan være store utfordringer, som å bake kake (Thomas baker, siste norske utgave av alle bøker er fra 2003) eller bygge et lite hus (Thomas bygger). Med tanke på at dette er for unger fra to år, kan en i alle fall si at Wolde ikke er redd for å sette en smule stormannsgale griller i huet på ungene - de fleste toåringer får vel ikke lov til, eller er rett og slett ikke i stand til, å holde på med baking og bygging aleine. Men det er faktisk realiteten i boka. På en måte er det også litt befriende, for - tenk, dette gjorde ungene på 1970-tallet, og de overlevde! Nå skriker vi jo til bare ungen åpner kjøkkenskapet for å kikke. Misforstå meg rett: Foreldrene til Emma og Thomas er der et sted i bakgrunnen, av og til mye, av og til lite, men det er ungene som er i fokus og agerer. Og det er et riktig fokus. Dessuten har vel de fleste foreldre godt av å ikke skrike så fælt.

Det er også mer reelle og aldersadekvate utfordringer som må overkommes i bøkene, som å begynne i barnehage (Emmas første dag i barnehagen og Emma i barnehagen), takle søskensjalusi (Emma og Lillebror og Emmas lillebror er syk) og å slå seg (Emma må til doktoren). Disse bøkene er fint tilpassa de skandinaviske barnas oppvekstvilkår, hvor barnehage er en normalitet, det ofte er et par år mellom ungene i en søskenflokk, og hvor normale barn som regel må et par turer til lege eller sjukehus før skolestart. At dette fortsatt står seg, nesten førti sia første gangs utgivelse, sier mye om samfunnene vi lever i. Det forklarer i samme slengen også bøkenes suksess - Aschehoug forlag, som utgir Wolde i Norge, skriver på sine hjemmesider at bøkene om Emma og Thomas har solgt i nesten én million eksemplarer her til lands.

Men Wolde evner også å komme enda ett hakk nærmere ungene i de små utfordringene som hverdagene gjerne består av. Emma støvsuger, for eksempel, er en godt uttenkt og nødvendig bok. Emma er stor og hjelper pappa med støvsuginga. Men lillebror er redd. Og når Emma støvsuger opp sokken til lillebror, blir det rabalder. Hvor blei det egentlig av sokken? Tanken bak er svært tydelig: Gjennom å avdekke det skumle, blir det ikke lenger skummelt. Når vi veit hvordan støvsugeren fungerer, er alt i følge Wolde altså brillefint. I praksis er det kanskje ikke alltid helt slik, men her i heimen har det i alle fall hjulpet å lese boka. Thomas går ut er også ei praktisk bok å lese, for det er ikke alltid like greit å kle på seg! Og frustrasjonen underveis kan bli stor, noe som får morsomme resultater. Her er det igjen mestring som ligger bak og driver boka: Klarer Thomas å ta på alt sammen, i riktig rekkefølge? Her fins det nemlig ingen foreldre å støtte seg på.    

For de yngste (før fylte to år), vil jeg anbefale å begynne med de roligste bøkene i denne serien, som ikke krever at leseren skal se og tenke på parallellene mellom eget liv og bokas illustrasjoner hele tida (de er der jo, underforstått, men ungene "fristilles" litt mer og slipper kravet om egen mestring). Dette gjelder for eksempel titlene Thomas bader, Thomas rydder, Emma Tvertimot og Thomas er liten. Her er det gjenkjennelige ting eller hverdagssituasjoner som illustreres, med positiv tekst og store smil. Mer krav til ungenes evne til abstraksjon er det i titler som Thomas kler seg ut, som er en herlig invitasjon til fantasiens rike for de små, og Annerledes Emma og Per, som krever at barna skal tenke på motsetninger (følger litt opp prosjektet i Thomas er liten) og på sedvanlig, positivt Wolde-vis, lære å sette pris på dem.  

Ei anna bok jeg vil trekke fram er Thomas og Kristine. Her er det kanskje lurt om leserne er litt eldre, heller tre enn to, fordi tematikken i boka går på ulikhetene mellom jenter og gutter. Det er flere grunner til at jeg mener denne bør vente. Boka går inn i en kompleks diskurs som omhandler kjønnsrollene i de skandinaviske, sosialdemokratiske landa. Sjøl om Wolde ikke egentlig setter barna i bås med tanke på framtidige roller, er det fort gjort at det blir sånn likevel. Et vanlig barn er ikke opptatt av hvilket kjønn de andre barna her, de beveger seg rundt i fellessekken "barn" alle i hop, og "han" og "hun" går om hverandre. Og det er like greit. Men når barna begynner å spørre på eget initiativ, kan det være lurt å støtte seg på boka. Den forklarer på en fin og liketil måte, med utgangspunkt i hvordan vi tisser, at det er forskjell, og hvorfor. Og er det noe ungene kan alt om, så er det vel hvordan de tisser! Dermed blir kjønn konkretisert helt uproblematisk, og i boka leiker Thomas og Kristine sammen på like vilkår også etter tissinga. Gode rollemodeller der, altså.

Bokserien om Emma og Thomas (som kanskje egentlig er to serier), vokser dermed litt med barna. En kan fint begynne med de rolige bøkene rundt atten måneders alder, og avansere gradvis opp til barna er rundt fire år. Da er det i alle fall mye mer vanlig at ungene deltar i voksenaktiviteter med hammer og sag, smelter smør og reparerer leiker med lim, nål og tråd (Emmas verksted). Men det er klart, illustrasjonene, som er svært enkle, uten bakgrunnsstøy med skjærende farger og detaljer som hos Oud, men også uten sjarme og varme som i bøkene om Pål og i Kanin-serien, er kanskje noe i alle fall den voksne går lei av i lengden. De er ikke så spennende, kommunikasjonen er litt stiv og i beste fall blir det gjort todimensjonalt hjemme via oppfølgingsspørsmål fra den voksne. Wolde bruker sjelden mer enn fem-seks hovedfarger i samme bok, og mange detaljer er duse eller i svart-hvitt. I tillegg er teksten temmelig tørr. Den er presis, konkret, noen ganger omstendelig, som regel uten humor, ikke tilpassa småbarna og er i tillegg egentlig fortellingas bærende element. Det vil si at ungene er avhengig av å bli lest for, gjentatte gangen, helt til de "kan" boka og blar fram og tilbake i fortellinga på egen hånd.  

Min siste innvending til denne ellers flotte serien er at den i svært liten grad berører emosjonelt. Men det er egentlig greit, for en kan ikke skvisje alt inn i ei bok lita bok på omtrent tjue oppslag. Og Woldes hovedfokus, i tanke, tekst og bilde, er mestring.

Omtalen er basert på tjue av tjue titler i serien, alle norske utgaver fra 2003: Annerledes Emma og Per, Emma hos tannlegen, Emma i barnehagen, Emma må til doktoren, Emma og Lillebror, Emma støvsuger, Emmas første dag i barnehagen, Emmas lillebror er syk, Emmas verksted, Emma Tvertimot, Thomas bader, Thomas baker, Thomas bygger, Thomas er liten, Thomas går til doktoren, Thomas går ut, Thomas leker med Pus, Thomas kler seg ut, Thomas og Kristine og Thomas rydder.