Norsk talemål

En av mine største utfordringer dette semesteret er innafor nordistikken. Der skal jeg både være innom syntaks og morfologi, fonologi og dialektologi, sosiolingvistikk og retorikk. Pensum er stort, leseplanen er hektisk og det er kort mellom de mange forelesningene som jeg må følge. Foreløpig hangler det mer enn det går, men for hver side jeg tilbakelegger er det mer og mer som faller på plass. Den grundige fagboka Norsk talemål. Lokal og sosial variasjon (Høyskoleforlaget 2005 - også kjent som "trollboka") er så absolutt med på å gjøre det hele mer forståelig. Samtidig gjentar foreleseren stadig at boka er for grundig og at vi ikke behøver å kunne alt. Hva vi eventuelt kan utelate sies det ikke noe om, så det er blitt til at jeg leser hele greia.

Gjennom dialektprøver, språkutviklingskart, mange eksempler på ulike språktrekk og variasjoner, samt dialektprøver på cd, gir Eric Papazian og Botolv Helleland et mangefasettert bilde av norsk talemål. Så detaljert er det, at det nærmer seg mosaikken. Mest fokus er det på det rurale, mens byene, med sitt skriftspråknære standardtalemål, i stor grad sløyfes. Da boka er noen år gammel og feltundersøkelsene, karta og dialektprøvene er eldre enn meg og vel så det, gir eksemplene ofte et gammelmodig inntrykk. Men jeg leser det med stort utbytte og som en skildring av hvordan talemål og dialekter har vært i gitte områder, snarere enn sånn det er. Dessuten er palatalisering, tjukk l, jamvekt og skarre-r med mye mer fagtermer og isoglosser som holder seg, så det spiller egentlig ingen rolle når dataene er innhenta. Det viktigste er jo at jeg og andre studenter forstår hva som beskrives og hvorfor det er sånn.

Og det er faktisk ganske spennende når en kommer inn i det!

På ungdomsskolen og videregående var jeg aldri særlig begeistra for dialektologidelen av norskfaget (det var litt som den dølle tanta alle har, og som vi pliktskyldigst besøker to ganger i året - det er bare å få det unnagjort). Det kan også ha noe med saken å gjøre at vi mer eller mindre blei villeda til å tro at det kun fantes seks dialekter i moderne norsk talemål (og at vår dialekt var den beste): nordnorsk (fra Trøndelag og opp), trøndersk (logisk nok Sør- og Nord-Trøndelag), bergensk (alle på Vestlandet skriker), bibelbeltet (det treige Sørlandet), Oslomål (altså Midt-Norge) og Indre Enfold (Østfold). Vi visste jo at det ikke var sånn, men lell. Ikke fikk vi vite hvorfor dialektene var forskjellige, heller. Men det har jeg fått fordype meg i nå. Og jeg har knøda bra mye med Setesdalsmålføret, men det er jammen moro når jeg forstår hva hødd er og hvorfor det har blitt sånn!

Stor nytte har jeg også hatt av et av de tidligere emnene innafor nordistikken, nemlig norrønt og den generelle språkutviklinga mot moderne norsk. Det kan virke som om alt i dialektologien bygger på noe foregående, og det er utrolig spennende å kunne nøste opp historien til ett enkelt ord bare ved å resonnere. Men jeg tror boka er fin for de som mangler den bakgrunnskunnskapen også. Sjøl om Norsk talemål til tider er så tettpakka med informasjon at den er tung å lese og forstå, og sjøl om den er flisespikkende petimeter-grundig og nesten enerverende omstendelig, så er den også fin på den måten at forfatterne stadig husker på å trekke de lange linjene, de er konkrete, henviser til målmerkekarta og dialektprøvene, og er evig eksemplifiserende.