Helgener og legender

Det er tydeligvis mye rart en skal lese når en studerer historie. Hele fagbøker, leksikonartikler, utdrag, diskusjoner. Sanger, dikt, gjeldsbrev, konkordater. Vi studerer kart og forsøker å plassere utdrag fra hele verdens historie uten å kjenne forfatter, årstall eller nasjonalitet. Vi løser oppgaver hvor svarene er gitt, men hvor vi må lage spørsmåla. Muntlige og skriftlige oppgaver, korte og lange. Aleine og sammen. Og vi fordyper oss. Blant anna i boka Hellige mænd og kvinder av Niels-Knud Liebgott.

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å lese ei sånn bok. Den tar for seg helgenenes historie, fra begynnelsen og framover mot vår tid, med hovedtyngde i middelalderen da mange helgenkulter var på sitt største. Og den er faktisk ganske interessant, for den avspeiler jo samfunnet helgenkulten oppstår i og menneskene som danner helgenkulten. Boka har mange snåle eksempler og anekdoter, og forteller generelt om helgener, virkeområder, lokale helgener, hvorfor noen blir helgener, primstaver, kalendariumet, relikvier og pilegrimsreiser. Det snåleste er den lange oppramsinga av relikvier og relikviestedene. Noe av det morsomste er dronning Margretes brev hvor hun beordrer en rekke pilegrimsreiser til hele Europa og sentrale deler av Lilleasia (f.eks. Jerusalem).

Ei anna bok jeg heller aldri trodde jeg kom til å lese, er Legender frå mellomalderen, samla og oversatt fra norrønt av Else Mundal. Legendene i seg sjøl synes jeg er mest interessante som litterær sjanger, i og med at det historiske grunnlaget ofte er nokså gyngende. Og det er verdt å nevne at det er påfallende likheter mellom de kristne legendene og ættesagaene fra omtrentlig samme tidsrom. Det er nesten identisk fortellerstil, altså rett på sak og ingen følelser. I ættesagaene er det "Torodd hogg til" og i legendene er det "Då kutta dei av ho brysta". Enkelt og greit.

Men etter å ha lest et par legender blir det litt som med de norske folkeeventyra: har du lest fem-seks stykker, har du lest alle. Dette er rett og slett formellitteratur, med faste innslag som hedenske eller vantro motstandere, omvendelser i fleng, mirakler av ymse art, tortur av slaget ekkel - eklere - eklest, bønner, frelse og død. Ikke akkurat lystig eller underholdende lesing, men interessant, og særlig i kombinasjon med ei fagbok om Romerriket, artikler om kristendommen og de første martyrene og Hellige mænd og kvinder, som setter det hele inn i et skandinavisk perspektiv.