I et klasserom i Norge, januar 2012

Som student er jeg av og til på forelesninger. Og innimellom disse forelesningene er det pauser. Og i en av disse pausene hadde jeg den ære av å overvære følgende.

Først en lett skildring av de engasjerte: tre mannfolk med allmennlærerutdannelse (i alle fall nesten, mannfolk C er ikke ferdig enda), fra verdens kulturhovedstad nummer én, altså Drammen. Mannfolk A, kanskje 33 1/2 år, har omtrent tretti kilo for mye og tar av seg de velbrukte Eccoskoa i hver forelesning til glede for oss rundt. Mannfolk B, ca 44 år, har tjue kilo for mye, kort skinnjakke og en pinlig ørepynt, skræver på maks til stadighet og legger an på alt som har to bein. Mannfolk C, 28, også tjue kilo mer enn hva som er bra (ikke at dette plutselig er blitt en helse- og livsstilsblogg, altså), litt forsoffen, med en meget rar og ukledelig hårklipp, pløsete kinn og usedvanlig tjukke fingre. Disse tre humrende eksemplarene av arten utveksler lystig sine erfaringer som eminente utøvere av læreryrket.

I begynnelsen er replikkene harmløse og av typen "Det er så kult å undervise matte", "Vi har et utlånssystem for kalkulatorer", "Jeg blir så tørr på fingra av kritt", "Der jeg jobber er det 28 ulike minoriteter". Alt er vel og bra, til mannfolk C forteller om hans første oppdrag som nyansatt ved skolen: å rette nynorsktentamen. Og ansiktsuttrykket? Som om det var av det forferdeligste av alt det forferdelige som noen som helst rektor-Satan kunne komme på. Og de andre stemmer i med alt bulder og brak de har, om hvor ille det er med nynorsk, hvor grusomt det er at de som lærere må igjennom det, og hvor flaut det er å fortelle de dumme elevene sine om nynorsk, for de skjønner jo ingenting uansett.

Mannfolk B: Det er så flaut med nynorsk for ingen amerikanere skjønner bæret av hva dem sier.

Mannfolk C: Høhø, til og med ingen dansker forstår det! Vestlendinger må alltid snakke engelsk i utlandet.

Mannfolk B: Det er faen ikke så rart.

Mannfolk C: I grunn burde ingen snakke dialekt.

Mannfolk A: Litt dialekt er jo greit, da...

Mannfolk C: Bare sånn forståelig dialekt. Alt anna kan en bare drite i. Akkurat som nynorsk. Hvem er det som gidder å holde på med det? Det er så dumt.

Mannfolk B: Det er bare 17% av Norges befolkning som driver med nynorsk. Det er jo nesten ingen.

Mannfolk A: Det er jo en del, da...

Mannfolk B: Men ingen av dem er her! Og det er ingen med vettet i behold!

Mannfolk C: Nynorsk bør avskaffes. Det er så jævla ubrukelig. Det er ingen andre i hele verden som har et konstruert språk. Og ingen land i hele verden har to språk heller!

Mannfolk A: Sveits...

Som dere skjønner, blei jeg veldig imponert over kunnskapen disse mannfolka besitter, og deres enestående evne til å reflektere over aktuelle problemstillinger som allmennlærere møter på i sitt virke når de er så priviligerte å ha norsk i fagkretsen. Jeg vil også påpeke at Mannfolk A i grunn er et sympatisk menneske, og som dere kan se av gjengivelsen over, kommer han kun med milde, modererende kommentarer, men blir overdøva og ignorert av Mannfolk B og C som på dette punktet i samtalen nærmest brøler til hverandre av vill entusiasme og deres felles iver etter et nynorskkorstog. Fordi de etterhvert begynner å dra ekskrementer inn i samtalen for å beskrive Språkrådet og andre viktige språk-politiske organer og mennesker, vil jeg ikke gjengi ytterligere.

Men konklusjonen deres er altså følgende: nynorsk bør slettes fra vår kollektive bevissthet, fordi det er så teit (høhø). Men det går jo ikke, i alle fall ikke sånn med en gang, det innså til og med De tre vise menn. Derfor bør en begynne med undervisningsnekt. Ingen trenger å lære nynorsk, for det er ingen som bruker språket. Ingen trenger å ha eksamen i nynorsk, fordi det er jo ingenting å lære. Det elevene derimot kan lære litt om, et par timer i semesteret, er at det var noe som het nynorsk, som var et knotete, konstruert, døllt gammelt språk som ingen brydde seg om og som høres teit ut når en leser høyt. Elevene kan også lære at noen skreiv litt, og det går an å lese et dikt eller to for moro skyld, og etterpå gjøre narr av alle de dumme dialektene som ikke en gang et kollektivt korstog kan klare å utrydde. Vel og bra, undervisning fullført, tidlig hjem. Hjernen(e) bak operasjonen imponerer.

Ikke for å gi dere, Noregs Mållag og Kjartan Fløgstad og alle andre i rørsla, arbeidspress, men: denne slags holdninger må en få bukt med! Det er så utrolig flaut at det er lærere som har denne innstillinga, lærere, som skal utdanne norske barn og ungdommer! De er dumme, sneversynte, inkompetente og fordømmende ovenfor egen kultur og eget språk. Og det er nesten enda verre at de ikke ser langtidskonsekvensene av sine egne holdninger og ord. Hva med alle jobbene i kommunen, fylket og staten, som krever at en kan besvare brev på begge målformer? Hva med deres egne jobber som lærere, hvor det kreves at de skal lære opp elevene i begge målformer og prøve dem i begge målformer? Tror de ikke at den jobben ville vært litt lettere dersom de, som forbilder, autoriteter og fagpersoner, hadde vært litt mer positive? Og hva gir dem rett til å "velge" på vegne av elevene sine, "velge" at nynorsk er teit og at de ovennevnte jobbene er uaktuelle for elevene i framtida fordi de gjennom inkompetente lærere ikke blir kvalifiserte? Snakk om å mangle respekt, både for individer, kultur og samfunn.

Men når de mener at løsninga er å avskaffe nynorsken, drite i opplæringslover og det å kunne besvare brev, og mener at alt med nynorsk har med bygdetullinger å gjøre, er det nok ikke noe særlig håp uansett. Mulig løsning: deportere gutta langt uti Finnskogen eller opp i Finnmark og kreve at de må lære seg kvensk eller samisk for å kunne undervise. I tillegg til nynorsk, så klart.