Aktuell og viktig

Jeg har knapt rukket å avslutte første Kjartan Fløgstad-bok før jeg gyver løs på den neste, Brennbart fra 2004. Og dette er virkelig noe annet enn Fangliner. Det er også tydelig at det ligger mer enn tretti skrivende år i mellom utgivelsene. For der hvor fortellingene i Fangliner slingrer og hangler til lands og til vanns, er Brennbart konsentrert, saklig og spissfindig. For det første: Brennbart er essayistisk. Jeg nøler med å kalle boka ei rein essaysamling fordi jeg mener det er stadig glidende over-ganger mellom essayet, fortellinga, fagboka, det historiske og artikkelen. Boka er oppdelt i 15 kapitler og kan (og bør) leses som ei historie, men en kan også lese hvert kapittel for seg, som en poengtert og avslutta del.

For det andre: der Fangliner omhandler noe som er fjernt for meg, nemlig sjøfolkas og industriarbeidernes tøffe hverdag på seksti- og søttitallet, er Brennbart utrolig aktuell og spennende med sin nedsabling av riksmålsfolkas påstander og en velbegrunna og dreven oppvurdering av alt som er nynorsk. Og for det tredje: Fangliners kleine humor er helt borte. Her er det herlig britisk understatementhumor, rein utdriting, språklig vidd med ordspill og rim og mer til. Det er faktisk såpass at det nesten ikke er til å begripe at disse to verkene kommer fra samme penn! Men samme kan det være, jeg er djupt imponert, full av respekt for Fløgstad og nyinnmeldt medlem i Noregs Mållag.

Hvorfor? Jo, i Brennbart viser Fløgstad hvordan de overlegne riksmålsfjompene helt systematisk og udemokratisk har sverta og svekka målsaka og målfolka. Demokratiske vedtak omgjøres fordi riksmålsstutene er villige til å innynde seg hos og samarbeide med NS under krigen. Og etter krigen? Mange kommer fra det uten straff, sjøl om det de har gjort er straffbart. Riksmålsforbundet stiller seg hundre prosent bak sine tidligere ledere. Og de udemokratiske vedtaka som riksmålsjappene har pressa igjennom, blir stående. Nynorsken, som har brukt flere generasjoner på å vinne innpass, som har sloss for rettigheter og status som eget språk, blir satt tilbake med mange tusen arbeidstimer og mange hundre menneskers frivillige engasjement.

Men saka er langt ifra over med det. I en viss idéhistorie utgitt på Aschehoug får professor Hans Fredrik Dahl boltre seg over mange sider, og hevder det skrekkeligste (som blir tatt for god fisk og utgitt): at Quisling var en stor ideolog og at målsaka er brun og det som verre er. Altså at brukerne av Ivar Aasens språk er fascister. Men Fløgstad tilbakeviser hvert eneste punkt og vel så det, med belegg i norsk historie, språkhistorie så vel som politisk historie, og Hans Fredrik Dahl og andre sauer får så ulla fyker. Fløgstad trekker også linjene helt fram til våre dager, med fjortisidioter som brenner "spynorske" bøker og lærere som snakker om "nakkeskuddeksamen". Det siste er så utrolig flaut!

At dette er en egen bok er rett og slett kult. Den er unik, vrien å plassere, men nødvendig og en litterær genistrek. Dahls eskapader er en skikkelig flau affære, men på grunn av maktsystemer og folks vilje til å se det beste hos de verste, var det mange som utelot å kommentere eller protestere. Derfor blei det naturlig nok en forfatter, som mamma sa, som måtte ta denne kampen. Fløgstad briljerer og argumenterer så det suser, både for nynorsk og for norsk kulturmangfold. Målsaka er aldri mer det samme for meg. Og dette innlegget burde såklart vært skrevet på nynorsk, for å hedre og ære både nynorsken, Aasen, Fløgstad og alle små og store aktivister i mellom. Vi skal være stolte over at vi har dem!

I tilfelle det ikke var tydelig nok: les Brennbart!

Og meld deg inn i Noregs Mållag!