Av måneskinn gror det historier

Første pensumrelaterte roman er lest; Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas. Boka kom ut i 1947, men er lagt en del år tilbake i tid, til det jeg oppfatter som rundt 1920. Jeg skjønner at det ikke er uten grunn at boka og Torborg Nedreaas er en del av pensumet, boka er på mange måter noe av det beste norske jeg har lest. Den er helt særegen, teknisk overlegen, språklig interessant og med en veldig spesiell, suggererende rytme.

Boka åpner med at en jeg-person leiter etter et annet menneske. Det fortelles at jeg-personen har leita etter ei kvinne i tretten dager, og han forteller hvordan det var da de møttes første gang. Via hans erindring fortelles hennes historie, som om hun skulle fortalt den sjøl, en oppbrutt, i begynnelsen litt forvirrende og sterk historie om kjærlighet og svik, drømmer som aldri blir virkelighet og en intens og brutal vei mot det å bli voksen. Mot slutten åpnes det også for et mer politisk aspekt; utnyttelsen av arbeiderne og generelle menneskelige vilkår, men særlig kvinnenes.

Den alkoholiserte kvinna er 38 år, sjuk og sliten. Hun kommer fra et lite bygdesamfunn, Gruben, hvor arbeiderne er nederst på rangstigen og hvor hun, og de fleste andre jentene, opplever at de ikke er noe verdt som arbeiderdøtre. Men det hindrer henne ikke i å forelske seg. I løpet av noe som skal være ei natt, skisserer hun først raskt opp noen viktige elementer i hennes liv. Vi får vite at hun arva et flygel. At hun har vært på klinikk. At hun hadde en flink lærer på skolen. Og at hun gråt i kirka da hun var ung, men ikke hørte hva presten sa. Et par briller spiller en viktig rolle. Det gjør sedler på gulvet også, plukka opp av en som ikke har råd til å la være. Slik begynner historiene å komme fram i lyset, en etter en, sakte, men sikkert. Det er intenst og fullt av sansninger.

Jeg oppfatter den snakkende kvinna som hovedpersonen, i og med at alt omhandler henne. Hun drives framover av et sterkt behov: hun må snakke med noen. Ofte ligger det også en aggresjon under, en kraft. Før aggresjonen svinner hen og blir resignasjon. Da svimler hun, gjentar seg sjøl, drikker, røyker. Og hun iakttas med noen få linjer hist og her av jeg-personen. Hun sier det gjør vondt. Likevel fortsetter hun, hun må. Og han lytter. Og jeg leser.

I denne boka ligger det spenning både i handlinga, hva som kommer til å skje, hvordan det skjer og hvorfor det skjer, og i språket. Den særegne rytmen, et veldig muntlig språk, med mye "og", "ja" og "jeg" trekker teksten framover, ikke i en rullende bevegelse, mer i støtvise slag, som puls. Jeg opplever ikke at det er tungt, men det er heller ikke enkelt. Teksten puster, men er intens. Fortelleren trekker fram hendelsene fra livet sitt, kommer helt nær og forteller alt som kan sies, trekker seg ut og kommer tilbake et annet sted. Hva som hendte i mellom får vi ikke vite. Og det trenger vi ikke heller. Det hun forteller er det viktige.

Tittelen, Av måneskinn gror det ingenting, liker jeg veldig godt. Replikken gjentas også i boka flere ganger, som for å holde på en rød tråd. Og det fungerer. Disse orda har stor betydning for hovedpersonen. De blir sagt av hennes eneste venn, den alkoholiserte organisten Morck, som hun stadig vender tilbake til. Jeg tolker det dithen at hun bruker orda om han og at hun kanskje et sted veit at de passer på henne også. Forfatteren bruker orda mer generelt og i utvida betydning.

Boka er stilsikker, stram i formen og har flere novellistiske trekk. I begynnelsen syntes jeg det fungerte utrolig godt, mot midten begynte jeg å gå litt lei. Ikke lei av historiene eller personene, men grepet: at det er så monotont, ensidig, det er som et eneste langt utpust. Teksten hadde kanskje vært tjent med å bli brutt opp litt mer - eller kanskje det bare er jeg som er bortskjemt som leser? Jeg kom uansett tilbake i rytmen igjen og leste ferdig. Og nå skal jeg lese mer av Torborg Nedreaas.