Redd den gode boka!

Når det gjelder oppslaga om barne- og ungdomslitteraturen i Norge, som Aftenposten har skrevet så mye om i det siste, synes jeg det er på tide å rydde litt i bokhylla og klargjøre både begreper og innhold. Jeg opplever at Aftenposten, samt mange andre aviser, ikke er tydelige nok når det kommer til refleksjoner omkring underholdningslitteratur og kvalitetslitteratur.

For meg kan barne- og ungdomslitteraturen deles inn i to hovedkategorier. Den ene er underholdningslitteraturen med stor U. Her er det bøker for massemarkedet, med glorete omslag og tydelig kjønnsbestemt appell. For jenter er det hester, ponnier og prinsesser, intriger, litt mystikk og spenning og mye kjærlighet. Gutta får traktor, tog og bil, kanskje en kul hund og en rampete gutt, og videre racerbiler, eksplosjoner og andre actionfilmingredienser. I tillegg kommer mye av fantasylitteraturen som har store fanskarer hos begge kjønn. Det er med andre ord en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold.

Store deler av denne lette litteraturen er oversatt, men stadig flere norske forfattere har navnet sitt også på denne typen bøker. Bøkene finnes som regel alltid i bokhandelen, de ligger faktisk i høye stabler på torg og bord. Bøkene får også ofte behørig omtale i media. Dette er bøker som, om ikke de skrives for å selge, så utgis de i alle fall for å selge.

Den andre kategorien er mer ullen med tanke på navn, kjært barn og så videre, det er kunstlitteraturen, de gode bøkene, kvalitetslitteraturen, de seriøse utgivelsene. Disse bøkene sender ikke fullt så tydelige signaler med tanke på innhold. Omslaga kan være både duse, kunstneriske, spennende, annerledes, minimalistiske. Det er ikke alltid greit å se hvem boka er ment for, gutt eller jente? Ofte har det heller ikke så mye å si. Disse bøkene opplever jeg, både som leser og som bokhandler, at det er vanskeligere å kategorisere med tanke på innhold. Disse bøkene favner vidt, fra de nydelige, innsiktsfulle billedbøkene for fireåringen med dobbel adresse, til de undersøkende, stille, tenkende romanene for unge voksne i en sårbar fase av livet. Her finnes alt – eller fantes. Det blir stadig færre av dem.

Kvalitetslitteraturen er litteratur som ikke nødvendigvis har en klar sammenheng mellom utseende, form og innhold – i alle fall ikke før du har lest boka. Denne litteraturen krever mer av en leser, og boka er i svært mange tilfeller norsk. Bøkene finnes i bokhandelen, men står aller helst i hylla med ryggen ut. Når førsteeksemplaret er solgt blir den sjelden tatt inn på ny. Bøkene får noen ganger litt omtale i enkelte aviser, men som regel ikke mer enn i lokalavisa. Dette er bøkene som skrives og utgis fordi de er viktige.

En kan sjølsagt kverulere og si at en sånn grovinndeling ikke er korrekt og at det er mange likestilte grupper her, men for meg er det ikke det. Ja, enkelte barne- og ungdomsbøker befinner seg i grenseland, men det er ikke viktig nå. Det som er viktig, er: den gode boka forsvinner. Den blir stadig mer vanskelig å finne, for det blir stadig færre av dem, den stilles ikke ut, den omtales ikke, den markedsføres ikke. Boka lever forhåpentligvis et langt og godt liv på biblioteket, men det vises ikke på bestselgerlistene. Det som heller ikke vises der, er bøkenes egentlige verdi.

Hva slags mennesker skapes av denne lette litteraturen? Hvis barn hele tida blir gitt serielitteratur, prinsessebøker og bilbøker, hvis ungene ustanselig lever i denne kommersielle rosa og blå bobla, hvor skal de da lære å tenke sjøl? Tenke kritisk? Kjenne etter? Ordentlige bøker er ikke underholdning! Ordentlige bøker krever at du tenker! Men når de kommersielle bøkene blir så mange at det kreves at en potensiell leser sjøl må leite seg vei gjennom hundrevis av andre bøker, sier det seg sjøl at kvalitetslitteraturen mister mange lesere. De faller av underveis og blir igjen i underholdningshelvetet.

Fordi underholdningsromanene og kvalitetslitteraturen vurderes på lik linje i for eksempel en omtale, er det underholdninga som nesten hver gang kommer seirende ut av det. Der skjer det jo noe hele tida, ungene blir garantert underholdt, til og med den voksne anmelderen synes det er litt spennende. Det som mangler blir sjeldent kommentert, som om kritikeren er redd for å støte massemarkedets lettvinte smak. Det virker som om det er fantastisk at en slipper å tenke sjøl! At alt står! Da framstår de andre bøkene fort som vanskelige eller langsomme, ikke umiddelbart medrivende, til og med uviktige. Undertekster, tematikk, metaforer og bilder, et godt språk og originale skildringer er brått ikke så viktig lenger.

Svært mange underholdningsromaner burde vært forbigått i stillhet. Jeg etterspør at journalister og kritikere er mer tydelige i sine omtaler, sånn at leserne ikke ledes på ville veier. For å bruke et lettfattelig bilde; en Fjordlandmiddag er ikke hjemmelaga, selv om den metter, den er heller ingen gourmetmiddag, selv om mange liker smaken. Smak må også læres.

Min kritikk er retta mot hele det litterære kretsløp: forlagene, som skal tjene penger og derfor satser på lettvinte løsninger, bokhandelen, som også vil tjene penger og følger opp med utstillinger og digre bunker, pressa, som ikke tør å være kjerringa mot strømmen og ta tak i gode, norske utgivelser med svart-hvitt omslag og sjukdom som tema, bøker som er viktige, men ikke kommersielle!, og tilslutt forfatterne, som føler seg pressa til å skrive lettere og mer kommersielt for å i det hele tatt blir utgitt. Hva slags kunst får grobunn i en så pressa situasjon?

Hva er dette for slags nedadgående spiral? Når skal noen ta tak og få skuta til å snu? Og det helst før det er for seint! For meg blir dette med kjønn annenrangs, for det spiller nemlig ingen rolle om underholdningslitteraturen utelukkende kjører rosa og blått hvis vi ikke har et alternativ. Vi trenger et reelt mangfold. Kunst og underholdning er ikke det samme.