En moderne halvgud

Noen sier han er arvtakeren til Harry Potter. Andre sier han ikke kan måle seg med Harry Potter. Noen mener at det ikke spiller noen rolle, for han kommer til å bli enda mer populær enn Harry Potter. Noen sier han er en tam helt som suser på Harry Potters suksess, og som snart forsvinner og blir glemt. Bokserien, som i følge forfatter Rick Riordan skal bestå av fem bøker, er såvidt i sving (på norsk, altså. På engelsk er hele serien utgitt). Jeg hinter til bøkene (og filmene) om Percy Jackson.

Jeg har ikke lest noen av bøkene, som er i Norge blir utgitt av Schibsted, men likevel veit jeg såpass: Rick Riordans enkle suksessoppskrift fungerer tydeligvis i store deler av den vestlige verden. Han kombinerer gresk mytologi med moderne ungdommers problemer. Hovedpersonen for eksempel, Percy, har vår tids moderne diagnoser dysleksi og ADHD. Og, som han snart skal finne ut av: han er Poseidons sønn. Det som i vår tid er diagnoser blir et uttrykk for "guddommelighet": dysleksien er ikke egentlig dysleksi - hjernen hans er innstilt på gammelgresk. Og rastløsheten, som er en følge av ADHD, er hans naturlige kampinstinkter. Dette er enkelt, overfladisk og veldig kommersielt.

Jeg har akkurat sett filmversjonen av den første boka; Percy Jackson og lyntyven. Den er rask og effektiv og setter ikke akkurat av mye tid til personkarakteristikker, bakgrunnshistorie eller emosjonelle (forsåvidt ikke filmatiske, heller) hvilepunkter. En kan liksom ikke komme i sving med det som skal skje fort nok, noe som fører til en hektisk grunnpuls og at jeg som seer ikke kjenner karakterene. Det spiller egentlig ingen rolle for meg om Percy stryker med på vei ned til Hades (men jeg veit jo at han ikke gjør det). Med et så fengende stoff, så blir jeg hengende etter? Litt skuffelse ovenfor regissør Chris Columbus der, altså. Og om bøkene er likedan, noe det kan virke som, har jeg ingen interesse av å lese dem.

Det som er positivt med Percy Jackson er nettopp den greske mytologien. Det er jo interessant og spennende! Riktignok byr Riordan på en og annen vri som kanskje ikke alltid er like heldig, men for en ukritisk seer eller leser, forsvinner nok det ut i det store intet. Foruten litt talentløse hovedrolleinnehavere, en heseblesende actionstemning og usannsynlige varianter av både det ene og det andre (trenger jeg å si mer enn Medusa, Hydra, Hades, Olympen og den skrekkelig sjølhøytidelige Pierce Brosnan som kentauren Chiron), er dette underholdning som antageligvis fungerer godt for dagens tenåringer, men med relativt mye rusk i motoren (som om de bryr seg. Han Percy er jo så kjekk).

Jeg tror jeg holder med utsagn nummer to. Skal det være underholdning kan det like greit være skikkelig underholdning.