Jesus, Maria og Tom Hanks

Det er en mørk og stormfull kveld, og symbolforskeren Robert Langdon blir avbrutt midt i en boksignering på det amerikanske universitetet i Paris. Han blir eskortert av fransk politi til Louvre, hvor Langdons franske fagkollega, Jaques Saunière, er funnet drept. Like etter ankommer politikryptolog Sophie Neveu, og sammen begynner de å leite etter spor som Saunière har etterlatt like før han døde. Hva vil han si dem? Hvem er morderen? Og hvorfor er Langdon mistenkt? Av en eller annen grunn setter Langdon og Neveu avgårde, og jakten på den hellige gral er i gang.

Høres det litt klisjéfylt ut? Som de fleste kanskje skjønner har jeg sett filmversjonen av Da Vinci-koden, som blei utgitt i Norge på Bazar forlag i 2003. Filmen, som kom tre år seinere, mottok, som boka, både gode og dårlige kritikker.

Jeg så filmen for første gang jula 2006, og syntes da det var en langdryg og heller unødvendig opplevelse. Eller; jeg forventa egentlig noe annet enn film, omslag, omtaler og bok lova. Jeg forventa en interessant og spennende film som kanskje kunne kaste nytt lys over historiske hendelser. Men det var, og er, jo slettes ikke interessant, heller ikke så veldig spennende. Ordet konspirasjonsteori dukker av en eller annen grunn opp i hodet mitt, og det hadde vært greit, om teorien hadde hengt i hop og vært basert på fakta og ikke fantasi (det blir et irritasjonsmoment når forfatteren ikke kan sine saker).

Uansett, hvis en legger til overtydelighet og forutsigbarhet, slett skuespill og mange scener hvor disse to kjemiløse hovedpersonene fomler rundt i mørket, noen ganger med en sjølpinende albino iført munkekutte pesende i nakken, så kan resultatet av og til bli ufrivillig komisk. Tankene går her til de andre pesende munkene jeg nylig har sett, i den litt stusselige filmversjonen av Rosens navn. Det hjelper ikke på saken.

Denne gangen, altså nesten fire år etter, var jeg klar over at dette ikke var en interessant og spennende film. Jeg visste også at manuset var dårlig (dårlig råstoff gir ofte dårlig resultat), og at skuespillerne ikke helt finner tonen. Jeg leste til og med litt fakta på forhånd, for å liksom kunne "ta" Tom Hanks der han står og lirer av seg de mest utrolige og usannsynlige sammenhenger uten endringer i ansiktet ("Du er Jesu etterkommer, Sophie."). Men jeg fikk meg en overraskelse: Jeg likte filmen mye bedre nå enn sist! Jeg kosa meg det visuelle; malerier, statuer, gamle bygg og vakre landskap. Det andre var egentlig ikke så farlig, jeg hadde jo sett det før og visste at det ikke hang på greip. Og da var det jo ikke noe å stresse med. Men, bare for å være litt usaklig: Tom Hanks er ikke direkte pen.

Forøvrig har jeg ikke lest boka, og ikke har jeg planer om det heller. Dan Brown kan seile sin egen sjø. Helst i stillhet.