Tanker om bokhøsten, del I

Det er bokhøst. I alle fall om jeg skal tro på Aftenposten. I det siste har de hatt dobbeltsider og lange artikler om både bøker og forfattere, ofte også ei side eller to med anmeldelser. Det er fint. Det er bare utvalget jeg reagerer på.

Herman Lindqvist får oppmerksomhet for sin nye bok; biografien om Karl Johan med samme tittel. Dobbeltsideoppslaget gir både intervju og anmeldelse, men går egentlig ikke i dybden. Jeg sitter igjen med et relativt likegyldig inntrykk. Lars Saabye Christensen får først ett oppslag og noen dager seinere ett oppslag til i forbindelse med den nye romanen hans, Bernhard Hvals forsnakkelser. Boka handler, som de alltid gjør, om rare mennesker som ikke har helt styring. Sjøl om boka har fått få gode omtaler, blir den likevel fokusert på, gitt spalteplass, løfta fram. Litt godsnakking fra forlagets side, kanskje?

Haruki Murakami får mye oppmerksomhet i forbindelse med sitt norgesbesøk og Murakamifestivalen på Litteraturhuset i Oslo. Den nye boka hans, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, blir omtalt, i likhet med forfatteren sjøl. Det kvasiintellektuelle intervjuet tilfører svært lite nytt. Så kjører Aftenposten fram Mala Wang-Naveen, som faktisk jobber som journalist i Aftenposten, til og med i kulturdelen. Hun debuterer i høst med romanen Desiland. Det er helt greit for meg at hun får omtale, men det er urettferdig. Hva med alle de andre debutantene som ikke jobber hos Aftenposten eller i ei anna riksdekkende avis? Det er like stort for dem å debutere som for henne. Hvordan kan det forsvares at nettopp disse forfatterne er valgt ut? Jeg har en dårlig følelse av at det ikke er snakk om valg, det mer bare blir sånn.

Av anmeldelser er det smått og stort om hverandre, det virker ikke som det finnes noen tenkt sammenheng bak skriveriene. Debutanter drukner, gamle travere blir ikke målt opp mot hverandre eller tidligere utgivelser, barne- og ungdomslitteraturen eksisterer ikke, lyrikken framheves sjelden og da nærmest av plikt i likhet med årets krigsbøker. Hva får vi lese om? Jo, krim og oversatt underholdning, samt de tradisjonelle norske mellomromanene. I tillegg er anmeldelsene så små at de egentlig ikke er anmeldelser. Det er omtaler: de er delt i to, skeivt, to tredjedeler er innholdsreferat, en tredjedel er anmelderens mer eller mindre kvalifiserte synsing. På de lengre omtalene finnes av og til litt djupere innhold, i det minste ei tankerekke som kan belyse flere sider enn underholdningsverdien.

Hvor er de gode anmeldelsene? Hvor er de gode anmelderne? Hvor er bøkene med godt språk, meningsfullt innhold, skildringer med dobbel adresse? Når skal de få den plassen de fortjener? Når skal boka bli sett? Når skal mediene slutte å redusere bøkene til noen få, raske og ofte uriktige kriterier (som slett ikke er anvendelige, heller), som egentlig ikke gir oss noe, som ikke sier noe, som kun speiler hvor overfladiske vi er blitt?