Lenge leve Narnia!

Jeg har, helt fra jeg var lita, vært fascinert av C. S. Lewis og hans evne til å skrive fram enestående, magiske historier i bokserien Legenden om Narnia. Jeg har lest dem, og de er blitt lest for meg, mange ganger. Og jeg fulgte BBC-serien som gikk på NRK (flerfoldige ganger) med stor iver. Da det blei kjent at bøkene skulle filmatiseres på nytt på begynnelsen av 2000-tallet, og denne gangen ikke som tv-serie, men som tradisjonelle langfilmer, var jeg skeptisk. En film kan ikke romme ei hel bok, det blir sjelden bra. De kommer til å kutte masse, de kommer til å ødelegge, tenkte jeg.

Den første filmen i serien, The Lion, the Witch and the Wardrobe, kom i 2005 og jeg likte den kjempegodt. Fra Lucy til Mr. Tumnus, klesskapet og Cair Paravel - det var så å si perfekt. Edmund er utrolig ufordragelig, og Heksa Hvit er ekkel som få. Narnia er nydelig, skuespillerne er dyktige og historia er nesten like fantastisk som første gangen jeg leste den. Det eneste som mangla var den flotte musikken fra BBC-serien, samt at det var litt mye som var animert, særlig av landskap og bygninger. Det er leit når det synes, det tilfører en kunstighet til filmen.

Oppfølgerfilmen, Prince Caspian, kom i 2008 og bø på ytterligere utfordringer for de fire barna. De har kommet tilbake fra Narnia og vært i London i ett år. Brått vender de tilbake til Narnia fordi prins Caspian blåser i Susans horn. I Narnia har det gått mange hundre år og ingenting er som det var. Det fredelige landet kongene og dronningene forlot, er erstatta av et undertrykkende enevelde med det invaderende folkeslaget telmarinene som regenter. Narnianerne, det vil si snakkende dyr, trær, fauner, dverger og så videre, er blitt drept eller jaga ut i skogene, hvor de må skjule seg hvis de vil overleve. Der har de oppholdt seg så lenge at deres eksistens ikke er mer enn gamle myter for telmarinene. Peter (William Moseley), Susan (Anna Popplewell), Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Georgie Henley) må forsøke å stoppe kong Miraz og hjelpe Caspian og Narnia tilbake på den rette vei.

Jeg har nettopp sett Prince Caspian om igjen. Og jeg synes særlig dvergen Trumpkin (Peter Dinklage) er herlig, og samspillet mellom han og barna er flott. Jeg koser meg med filmen, sjøl om det er vanskelig å ignorere Ben Barnes, som nesten klarer å ødelegge filmen med sin irriterende aksent og dumme oppsyn. De kunne uten tvil valgt en annen, bedre skuespiller til å ha rolla som prins Caspian (i bøkene er han også yngre). Ben Barnes eller ikke - jeg gleder meg til desember, når film nummer tre endelig kommer på kino. I mellomtida skal jeg hente fram bøkene og lese dem på nytt.