Kvinnelist, økonomi og musikk

Fra baksideteksten: Året er 1629 og kong Christian IV av Danmark-Norge har store bekymringer. Han er tynget av gjeld etter å ha tapt sitt tyske felttog, hans helse skranter, og hans gemalinne Kirsten Munk er åpent utro med en tysk greve. Musikken er kongens trøst (...).

Dette, og mer til, danner utgangspunktet for den historiske romanen Musikk og stillhet, skrevet av den britiske forfatteren Rose Tremain. Boka kom på norsk i 2006 og jeg har hatt den i hylla de siste fire åra. Nå er den endelig lest.

På flere måter er det uklart hva jeg sitter igjen med. Det virker som om forfatteren har lagt mer vekt på fantasi og drømmer om et 1600-tallsliv enn fakta og den virkelige historien. Et eksempel: i boka fortelles det om en ekskursjon til Isfoss i Numedal i Norge, som blant annet kong Christian og luttspilleren Peter Claire er med på. Det er funnet sølv ved Isfoss, og gruvedrifta skal settes i gang. Året er 1629. I virkeligheten blei det funnet sølv allerede i 1623, nedafor Numedal, nærmere bestemt i Sandsvær. Konningsberg blei grunnlagt i 1624 av Christian Kvart, og gruvedrifta blei starta samme år. I 1629 skulle en derfor tro av kongen hadde store inntekter fra sølvgruvene.

Jeg er usikker på i hvilken grad jeg skal la den historiske upresisheten prege lesinga mi. Er det ikke så viktig? Er det avgjørende? Jeg tror det kommer an på hver enkelt leser. Og for meg er det viktig at når en roman hevdes å være historisk, og når forfatteren helt bevisst bruker historiske personer som det finnes mye dokumentasjon om, skal det være presist og korrekt, det som det kan refereres til. Sjølsagt skal det være rom for fiksjon, men balansegangen er noe de aller færreste mestrer.

Christian Kvart er en av hovedpersonene i boka. Han framstilles som ulykkelig og begava, med et rolig ytre, et svært levende indre og en sterk forkjærlighet for musikk. Han fantaserer, drømmer og erindrer, engster seg mye, han er redd for rikets framtid, og sin egen. Han er veldig glad i kona Kirsten og lukker lenge øya for hennes utroskap. Når han tilslutt kaster henne ut og tar ut skilsmisse er beslutninga endelig. Portrettet av kongen er sympatisk, men jeg opplever ikke at jeg kommer nær han som person. Jeg kjenner han ikke. Forfatteren skal ha ros for måten hun håndterer den kongelige; her er det ingen groteske skildringer, ondsinna tanker eller dampende sexscener. Men likevel blir det mangelfullt. Han er litt endimensjonal, sjøl om teksten sier noe anna.

Kongens gemalinne, Kirsten Munk, er et overdramatisk, emosjonelt og sexgalt kvinnemenneske, som ikke bryr seg om kongen eller de hittil elleve ungene hun har født (totalt elleve, men to dødfødte, og i løpet av boka føder hun nummer tolv). Hun er kun opptatt av sin tyske greve, Otto Ludvig av Salm. Portrettet av henne synes jeg er veldig lite troverdig. Jeg aksepterer at hun er lei av kongen, lei av å føde, at et nytt forhold er spennende og at hun er forelska i grev Otto. Men at hun utelukkende tenker på sex går jeg ikke med på. Kirsten Munk fører store deler av ordet i boka via sine "private papirer". Dagbokstilen fungerer til en viss grad, men forfatteren er blant annet inkonsekvent med perspektivskiftene.

Så til han som bringer musikken inn i boka: luttspiller og brite Peter Claire, for anledninga totalt oppdikta. Han kommer til det danske hoffet for å spille lutt i kongens orkester, men ender opp med å bli en av kongens fortrolige og går under kallenavnet "engelen" på grunn av sitt lyse hår, sine blå øyne og usedvanlig vakre utseende. Til å være musiker tenker han sjelden på musikk, han er mer opptatt av kongen, kongens marelokk, kammerpiken Emilia (som er Kirsten Munks fortrolige), sin gamle flamme Francesca O'Fingan, søstra Charlotte og så videre. Peter Claire er den personen jeg forstår minst, fordi jeg ikke blir kjent med han.

Persongalleriet er stort og spennende, men overfladisk og usannsynlig. Den eneste jeg opplever at jeg blir kjent med er kammerpiken Emilia Tilsen, som kommer fra Jylland i Danmark. Hun strever blant annet med å akseptere sin nye stemor, frivole Magdalena, samt å akseptere moras død. Hun er, oppi dette kongelige kavet, behagelig menneskelig og god. Emilia tilfører samvittighet, lojalitet og stabilitet ved et hoff som er gjennomsyra av løgner, bedrag og oppbrudd.

Historiene som blir fortalt er vevd sammen til et stort lappeteppe, og ved endt lesing er det enkelt å se hvordan elementene er knytta sammen og hvorfor de er viktige for hverandre. Men underveis er verken kongens bekymringer eller Kirstens lengting etter Otto, Peter Claires spilling eller Magdalenas forførelser viktige eller spennende nok. Det blir for mye. Boka er lang, nesten fem hundre sider, og kunne nok med fordel vært redigert noen ganger til og gjort litt strammere og kortere. Det er mange "døde" partier hvor teksten ikke får nok luft, og hvor eventuelle undertekster blir slått rett ned.

Jeg har ikke lest noe fra den originale versjonen, men ser at det er gjort et stort oversetterarbeid av Agnete Øye. Forlaget Pax, derimot, har kanskje ikke gjort alt de skulle; i boka er det manglende tegnsetting, feilstavinger, malplasserte bokstaver og flere forsvunne vokaler. I tillegg irriterer det meg at det ikke er noen form for konsekvens når det kommer til kapittelskift - de kommer når det passer. Men sånn var det kanskje i originalen også? En ting jeg gjerne vil vite er: hvorfor skriver Kirsten Munk helt sporadisk ord (ofte substantiv, men gjerne preposisjoner og adjektiv også) med stor forbokstav? Her er det ikke sammenheng i det hele tatt. Finnes det en tanke bak dette?

Men det er likevel fascinerende å være med ved hoffet på 1600-tallet. Det er en fantastisk epoke, og de historiske personene og hendelsene som blir benytta gjør fortellinga innimellom mer engasjerende. Språket er rikt, det beskrives og skildres og forklares. Det er farger, lukter, smaker, bevegelser og lyder. Det er godt å lese boka, på tross av problemene underveis. Musikk og stillhet (forøvrig en grusom tittel, synes jeg, og kontrasten blir brukt alt for mye og er overtydelig gjennom hele boka) får meg til å tenke på ei anna bok som på mange måter ligner, nemlig Livlegens besøk av Per Olov Enquist. Jeg skulle bare ønske at Musikk og stillhet var like god.