På gjensyn, Alice

Alice Kingsleigh er snart voksen. Hun må bruke strømper og korsetter, gå i hageselskaper, danse, smile og holde maska, undertrykke fantasien sin og finne seg i å bli fridd til, på en paviljong, foran ei rekke ærverdige gjester. De forventer at hun skal svare ja, for hageselskapet er egentlig et forlovelsesselskap. Det er noe alle veit, bortsett fra Alice. Frieren, Lord Ascot, har rødt hår, tenna på tørk og fordøyelsesproblemer. Alice lar blikket vandre. Og når hun ser en hvit kanin innimellom rosebuskene kan hun ikke la være å følge etter. I sin iver etter å finne kaninen faller hun ned i et hull.

Tim Burtons nye versjon av Alice in Wonderland gir oss en Alice som er prega av sorg etter farens nylige bortgang, vantro ovenfor det hun opplever og insistering på at det hele er en drøm - hennes drøm. Likevel tar hun seg fram, på en nokså stiv og litt usikker måte, noen ganger nesten ikke nærværende i det hele tatt, sjøl om øya hennes er store og mørke i det bleike ansiktet. Etterhvert tør hun opp og blir mer deltakende. Likevel virker det stadig som om hun ønsker seg vekk fra Eventyrland, der hun har fått utdelt en frigjørings- og helterolle hun ikke vil ha. Mia Wasikowska, som før rolla som Alice var relativt ukjent, i alle fall i Norge, har ikke den humoren eller leikenheten jeg forventer at sjøl en voksen Alice skal ha. Det er både manusforfatteren og skuespillerens skyld.

I Eventyrland har det meste endra seg - både fra sånn jeg som leser husker historia i boka, og med tanke på hendelsesforløpet fra tidligere filmer. Dette blir forklart med at Alice har vært i Eventyrland før, da hun var liten. Det er noe den voksne Alice ikke husker så godt - hun trodde det var en drøm. Og nå, når hun er kommet tilbake, så er det sjølsagt fordi Eventyrland har behov for hjelp. Den Røde Dronningen har fortsatt dilla på å hogge hodet av skyldige og uskyldige, og hun terroriserer Eventyrlands innbyggere på ymse vis. Hennes søster, Den Hvite Dronningen, som er god, får ikke regjere. Hun trenger Alice.

Den største forandringa er naturlig nok det visuelle. Her er det ikke spart på noen effekter, og alt er i farger og størrelser og vinkler som en ikke kunne forestille seg på forhånd. Alt er veldig levende. Når Evetyrland er så vidunderlig, blir Alice enda bleikere i forhold og tar enda noen steg bort ifra bokas Alice. Jeg synes ikke at Johnny Depp gjør så mye ut av seg som den gale Hattemakeren, men det er også en veldig avgrensa rolle å spille. Han er akkurat passe gal, akkurat passe god og akkurat passe uforståelig. Og Depp har i denne filmen et nærvær som er helt nødvendig, i og med at Wasikowska er så fjern. Hattemakeren er den karakteren i filmen som jeg liker best.

Helena Bonham Carter (Den Røde Dronningen) er som vanlig veldig til stede, for anledninga med et digert hode. Hun er sprø som en kjeks og ganske dum. Hennes problematikk - er det bedre å bli frykta enn å bli elska - er ikke helhetlig og mangler en avslutning som leder til en erkjennelse. Istedet tar Den Hvite Dronningen (Anne Hathaway), en statisk, men likevel humoristisk skikkelse, plassen. Historia i Eventyrland ender brått og en ganske forutsigbar. Likevel er den siste scenen mellom Hattemakeren og Alice veldig fin og følsom. Når Alice så returnerer til sin vanlige verden, tar hun et passende oppgjør med sosieteten, som fremdeles står og venter foran paviljongen. Og så begynner hun et nytt eventyr, med en blå sommerfugl på skuldra.