Fra leseprøve til litteraturinvasjon

Jeg var i bokhandelen her om dagen og fikk med meg en såkalt leseprøve hjem, altså et lite hefte med utdrag fra ei bok som forlaget trykker opp for å friste flere til å kjøpe boka - noe som er blitt mer og mer populært i det siste. Jeg tok den med meg fordi jeg likte omslaget, uten å ha hørt om forfatteren (Daniel Glattauer) eller boka (Mot nordavinden), knapt nok forlaget (Font) - som jeg i alle fall ikke forbinder med gode romaner. Uansett, jeg kom hjem, pakka ut av posene og leste heftet på 31 sider, som er de to første kapitlene i boka.

Daniel Glattauer forsøker seg her på en moderne brevroman (jeg har Aherns stusselige forsøk friskt i minne) som utelukkende foregår per e-post (i alle fall i det utdraget jeg har lest). I sitatene bakpå heftet får han ros for det også. Jeg synes det fungerer som eksperiment, kanskje i kortform, som novelle eller fragmenter i en roman, men absolutt ikke som en roman. Det er hektisk, slitsomt, overfladisk og teit. Det finnes ingen hvilepunkter, ingen skildringer, ingen lange tanker, ingen inntrykk.

Mens jeg leste merka jeg at jeg etterhvert leste fortere og fortere, som om jeg ikke kunne komme fort nok til poenget. Hvis setningene ikke var morsomme leste jeg enda fortere. Med andre ord: jeg slukte leseprøva. For noen ville det kanskje vært et godt tegn. For meg er det absolutt ikke det. For dette er ikke godt håndverk, det er bare kommersielt, skrevet for å underholde. Ikke noe mer. Det er overflate hele veien. Dette er for følelsesløse mennesker som heller vil lese om emosjonelle berg-og dalbaner enn å føle noe sjøl. Dette er ingenting.

Etterpå følte jeg meg snytt og tom. Jeg følte meg som ingenting. Her bruker jeg tid på ei leseprøve, også får jeg søppel? Pakka inn i et dust og litt romantisk omslag? Er det dette som er litteratur nå om dagen, oppskrytte e-postmeldinger mellom voksne mennesker som helt tydelig forsømmer både arbeid og familie for å sitte og vri kjeft via tastaturet med vilt fremmede? Er det sånn de skal være, bøkene altså? Lettbeinte og hjernedøde, med en påklistra og falsk lykkelighet?

Jeg vil ikke være en del av dette. Jeg vil ikke være med på at det skal være sånn. Jeg vil ikke akseptere masseunderholdnings-industriens litterære kupp og jeg går ikke med på at litteraturen skal reduseres til kun underholdning. Dette invaderer Norge fra alle kanter, både i barne- og ungdomslitteraturen og i den tradisjonelle skjønnlitteraturen. Det virker som om folk blir dummere og dummere, og som om forleggerne driver et gigantisk nasjonalt fordummingsprosjekt ingen kan tjene på. Når skal det snu?