Favorittbøker: B

Midt i juli publiserte jeg det første innlegget i det som skal bli et månedlig prosjekt her på bloggen, nemlig en kåring av mine favorittbøker - i alfabetisk rekkefølge. A var dermed først ut, og denne måneden skal jeg ta for meg bokstaven B. Ved første gjennomgang av bokhylla var det ikke mye på B som stakk seg ut. Det var snarere det motsatte: Mange bøker med titler på B som i alle fall ikke når opp til et favorittstempel. Som for eksempel Bokens folk av Geraldrine Brooks, som er noe av det verste jeg noensinne har lest. Brown cheese please av Jenny K. Blake er lun humor og strektegninger, men teller ikke i denne sammenhengen (et minstekrav må være at jeg faktisk må lese mer enn ei linje per side). Bridget Jones-bøkene (bare de to første, takk) av Helen Fielding var morsomme da jeg var i midten av tenåra, men er ganske stakkarslige nå. Derfor måtte jeg leite mer grundig, og da var det naturligvis denne som stakk seg fram:

Bildekilde: Samlaget

Brakk
Denne knappe og intense romanen blei skrevet av hele Norges forfatterkjekkas Sigmund Løvåsen (f. 1977) i 2006, og er en oppfølger til suksessdebuten Nyryddinga fra 2003. I full viten om dette, leste jeg likevel Brakk først, fordi den var en av åtte bøker jeg hadde tatt med meg på en toukers ferie på øya Gran Canaria tilbake i 2010, og jeg leste alle sammen. Og denne boka var et voldsomt sterkt møte med en for meg helt ny forfatter.

Romanen handler om jeg-personen Geir, også kalt Gegg, som nå er blitt en ung mann (i første bok er han et barn). Han forsøker å stable sammen et liv som snekker og bonde etter at faren hans døde og familien måtte flytte fra gården. Det er virkelig ikke enkelt, og Geir strever både fysisk og psykisk. Arbeidet er knallhardt, og Geir er nær ved å slite seg ut flere ganger. Hvordan klarte faren det, alt dette harde arbeidet? Hvordan fikk han pengene til å strekke til, tid til å gjøre alt, krefter? Det er staur og sauer, traktor og stein, såing og onn, tak og vegger som reises, byttes, beises. Det er bitende kulde og sviende sol og regnbyger som kommer når de ikke skal. Livsbetingelsene er harde, konsekvensene av valgene han tar er tøffe. Han har svært få rundt seg som kan hjelpe og støtte, det sosiale klientellet i bygda består for det meste av alkoholikere og trygda og ensomheten og sårbarheten er til å grine av. Innimellom husker Geir kortere og lengre episoder fra barndommen og ungdomstida, fra da de var lykkelige, alle fire (han har en yngre bror), til da far blei dårlig og de begynte å engste seg. Og til sist hvordan det er uten far, han som holdt familien sammen, gjorde dem lykkelige, som dreiv gården og aldri, aldri klaga, som var livskraft og forbilde og den fineste pappaen i verden. Er det mulig å leve med noen som er borte? Er det mulig å leve uten? Det er så sårt å lese, det er så trist, så uendelig sørgelig.

Sigmund Løvåsen skriver veldig, veldig godt, og jeg vil hevde at det av hans kaliber kun er et par-tre stykker her til lands. Han makter nemlig å være ydmyk og lydhør samtidig som han har en solid teknisk kompetanse og stor kontroll over stoffet han skriver fram. Alt flyter, men motstanden ligger under, det nøkker ikke i teksten, men i leseren, for Løvåsen maner fram følelser og stemninger uten å skrive rett fram og rett ut. Han skildrer nydelig og vart, er sanselig og sår, men aldri overdrevet, og bruker korte setninger uten at det blir oppkappa eller stakkato. Det er imponerende velforma. I tillegg har han et flott språk, et variert og spennende nynorsk med helt gjennomført kløyvd infinitiv og innslag av i-mål. Slikt kan fort bli gammelmodig og stivt, men ikke her. Det klinger så reint og fint, gir mye farge til teksten og er en flott kontrast til den saktegående, nøkterne handlinga. I det hele tatt er det tullete at et så stort talent, en så dreven og særprega forfatter som forteller de vondeste historiene så vakkert, er leder av Den norske Forfatterforening og ikke forfatter på heltid. Og attpåtil er han råkjekk! Men nok om det.

I tillegg til Nyryddinga og Brakk, som gjerne kan leses sammen men som også fungerer frittstående, har Løvåsen skrevet romanen Mamsell Iversen (2009), som visstnok er noe helt anna enn hans foregående verker, og tre skuespill, som også er satt opp: Daga fra 2004, Vente på fugl (2008) og Vid din sida (2011). Jeg gleder meg så vanvittig til han slipper å lede og bare kan skrive igjen! Inntil videre kan jeg kose meg både med den litt mystiske mamsellen og det siste teaterstykket hans, som jeg har i hylla. Og det synes jeg du skal også.

Hva er din favorittbok på B?
Løvåsen var ikke aleine med bok på B når jeg først fikk gått ordentlig igjennom titlene som jeg har stående i bokhyllene. Og jeg var lenge litt usikker på hvilken bok jeg skulle velge - Jens Bjørneboe med det monumentale verket Bestialitetens historie, som prega meg i tenåra, eller denne nydelige romanen, som på grunn av sitt allmennmenneskelige innhold aldri mister appell eller gyldighet? Jeg falt ned på Brakk på grunn av tematikken - Bjørneboe langer ut mot de fleste, og er ofte både skarp og vittig, men hyggelig lesing er det ikke. Andre sterke kandidater til B-runden var Boken om Blanche og Marie av Per Olov Enquist, Bondestudentar av Arne Garborg, Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde og diktene i samlinga Bjørnsons beste. Bøker som også på sitt vis er fine, men som ikke nådde helt opp i denne sammenhengen, er den korte, litt underlige romanen Borte en vinter av Heidi Marie Kriznik, langnovella Babettes gjestebud av Karen Blixen og den litt mindre vellykka debutromanen Blenda av Eldbjørg Brekke. Men det blei altså Sigmund Løvåsen, fordi han med språk, tematikk og handling setter et mektig og varig avtrykk i leseren.