Krutt fra citadellet

Bildekilde: Boktanker

Da jeg var lita, var det fast opplegg å ta båten ut til Citdadelløya ved Stavern for å gå på teater om sommeren. Nå kunne jeg for første gang ta med mine egne unger på det samme! I strålende vær gikk vi ombord på den (for dem) store passasjerbåten som kan ta opptil femti personer og tøffa i rolig tempo ut til øya med god utsikt fra andre dekk. Der venta blomster og grønt gress, varmende sol, badende barn, svaner og ender, en improvisert kiosk og en lang teaterkø. Sånn er det når en kommer på andre ferge! Ofte må båten kjøre både tre og fire runder før alle publikummere kommer til og fra øya, og da må naturligvis de andre vente.

Mens vi venta, snakka vi en del om denne Robin Hood, som vi jo skulle se et teaterstykke om. Hvem var han egentlig? Hva betyr hood? Hvor kom han fra? Hva betyr lovløs? Er det lov å stjele hvis en bare stjeler fra de rike? Kommer en ikke i fengsel om en gir bort det en stjeler? Jeg svarte så godt jeg kunne. Er historia sann? Jeg svarte at det i alle fall ikke foregikk akkurat slik som vi skulle se det nå. Hvorfor ikke? Jo, for på teater bruker vi masse fantasi. Og det var det jammen bra jeg sa, for da vi kom inn i kruttårnet, varte det ikke lange tida før de var i gang, og vi fikk beskjed i første sang om at de skulle "spille denne dritten for deg".

Fortellinga om Robin Hood, som jeg regner med ikke trenger en introduksjon her, var passelig omskrevet for anledninga, og som vanlig var det ikke historia de fokuserte mest på, men personene. De fem viktigste var prins Johan, som ikke en gang kunne nevne navnet til broren kong Rikard uten å få skikkelig vondt i hofta; broder Trøkk, som alltid spør om noen tuller på brei sørlendingsdialekt; Robin sjøl, i tights, med armene sjølsikkert plassert lavt på hoftene og en nokså arrogant men sympatisk holdning; jomfru Marion, så ung og naiv og blåøyd som en kan få blitt, med albumet til faren kong Rikard godt stukket inn under armen; og sheriffen av Nottingham i bare svarte klær, svart caps og lang svart flette. I tillegg fikk vi også møte lille Jon, fattige beboere i Nottingham, kongen sjøl, biskopen, bueskytere, ei pil på avveie, syngende dyr og en fugl.

Som alltid er det høyt tempo fra start, kjappe replikker, massevis av sanger, dans, ajering og akkedering foran, gjennom og på andre sida av vinduene, det er opp og ned trapper og stiger, rommet blir brukt i sin helhet - skuespillerne bruker hele kroppen og hele stemmeregisteret, og jammen bruker de ikke publikum også! I alle fall fikk ungene mine svar på tiltale da det tidlig i stykket blei pekt på en av personene på golvet og spurt, nokså høyt, Hvem er han der? Han det gjaldt trampa framover i all sin velde og stansa rett foran oss. Jeg, ropte han, så det jalla i det runde rommet og så rundt seg og til slutt glodde på ungene mine, Jeg er sheriffen av Nottingham, og jeg er skikkelig slem!

Da var i alle fall barna mine helt med (og muligens litt skremt).

Skuespillerne bruker minimalt med rekvisitter (som ei pute, ei bue, en tryllestav, ei seng, en plakat, ei sprayflaske) og kostymer (som ei jakke, en hatt, en blomst, en parykk, ei krone), har raske, effektive og sømløse skift, glidende og velsmurte overganger, det er helt utrolig at det sitter så godt, så lett, så leikende lett! Men, som de sang i den første sangen - vi har det gøy, vi har det skikkelig moro - og det syns og merkes! Skuespillerne bobler av overskudd og glede, og det smitter over på oss som ser på.

Det som kanskje imponerer meg mest er timinga - evnen skuespillerne har til å være på rett sted til rett tid, med fakter, mimikk og replikker, i dans og i sang og i elleville kampscener, for eksempel når Robin Hood og gjengen forsøker å rappe pengeputa til prins Johan, eller når prins Johan og sheriffen forsøker å lure og fange Robin Hood. Det at de er så gode til å lese hverandre, plassere seg i forhold til hverandre, justere seg, ta i mot, og få det hele til å virke så uanstrengt, er med på å gjøre stykket utrolig morsomt! Slik som når Robin Hood og Marion hadde sin kjærlighetssang, basert på låta Shallow med Lady Gaga og Bradley Cooper - jeg lo så jeg grein, i likhet med store deler av salen. 

Men det må sies, det er flere voksne enn barn blant tilskuerne ute på Kruttårnteatret. Og det forstår jeg godt, for humoren spenner fra fireåringens lykkelige prompehumor til satire. Her er det noe for alle, og en skal være usedvanlig vrang for å betrakte ti minutter uten å le. Skuespillerne etterligner og imiterer (for eksempel dukka Bjørn Eidsvåg opp), gjør seg til og gjør ap, vrir kjeft og ypper, og leverer mengder av sleivspark både opp og ned og til sida, alt mens de spiller og synger og får oss med inn i historia. Barna får sitt, men jammen får vi voksne vårt også!

Kruttårnteatrets ensemble besto i år av Tiril Heide-Steen, Christian Skolmen, Christian Greger, Bernhard Arnø og Nils Jørgen Kaalstad. I tillegg var Simon Revholt og Peder Varkøy med på musikk, mens Hanne Tømta hadde regi. Jeg veit ikke hvem som har skrevet tekstene til de ulike låtene, men bak det arbeidet ligger det massevis av ferdigheter og stor humoristisk sans. Alt i alt en fenomenal gjeng som har gitt oss en av sommerens fineste opplevelser - sjøl om barna fortsatt løper rundt og roper at de har fått tææring!

Robin Hood: - Ti kniver i hjertet.

Broder Trøkk: - Prøver du å drepe meg?!

Robin Hood: - Nei, det er bare sånn en sier.

Broder Trøkk: - Hvorfor det?

Robin Hood: - Nei, jeg kan godt si noe annet.

Broder Trøkk: - Ja!

Robin Hood: - Okei, ti fingre i nesa.

Broder Trøkk: - Får du til det?!

(Veldig fritt etter hukommelsen.)

Anbefales så det ljomer! Verdt hver krone! Ses til neste år!