Med livet mellom permene

P. O. Enquist

Det var forsatt vinter da jeg leste Livlegens besøk (Livläkarens besök 1999, norsk utgave 2001) av en av mine store litterære helter, svensken Per Olov Enquist (f. 1934). I tillegg til den fine, utrolig fine, romanen Livlegens besøk, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950), har han perler som den styggvakre Styrtet engel (1985) og den fascinerende romanen Boken om Blanche og Marie (2004) på samvittigheta - samt mange, mange flere. Nå er det for lengst sommer, men boka har ikke forlatt meg. Er ikke det ett av kjennetegna på ei virkelig god bok? At alt fortsatt er i deg, lenge etterpå, er tydelige kolorerte bilder, nesten fotografier, så klare som om de var av deg, ditt eget liv?

Jeg kan sitte her på arbeidsrommet mitt og se ut av vinduet i tredje etasje og brått huske noen setninger, et avsnitt; det er fra begynnelsen av boka - vi er i teateret, livlegen Johann Friedrich Struensee (1737-1772) er død og kongen er gal, sprø som en kjeks, splitter pine, det er Guldbergs tid nå. Ove Høegh-Guldberg (1731-1808), med det skarpe, spisse blikket, Guldberg som aldri blunker, som ser absolutt alt. Og videre, hvordan historien rulles opp, tilbake til da kongen, Christian den sjuende (1749-1808), var ung, hvordan han blei prylt og slått av sin lærer, hvordan han helt oppriktig trodde at kongerolla var ei rolle, akkurat som i et teater, hvordan han pugga setninger og fraser han skulle si, hvordan han mista fotfestet, forsvant inn i sin egen verden og virkelig tok skrittet inn i historiebøkene. En forsvarsmekanisme? Det eneste mulige for et skjørt barn? Eller var galskapen der, helt fra begynnelsen? 

Og den kommende dronninga Caroline Mathildes (1751-1775) ankomst, fra det suverene England til det perifere Danmark-Norge, fra trygge, kjente, vante omgivelser til en ny del av verden. En grå verden. Et fremmed språk, et fremmed folk. Ingen vennlige ansikter og en rabiat, gal konge som ikke veit hvem han er, hva han skal, hvorfor han skal det - han leiker bare med negerpasjen sin og oppsøker sitt livs kjærlighet, den prostituerte Støvlett-Cathrine (1745-1805). Det er så utrolig bra, alt sammen. Det er det gode språket, det er den elegante tilnærminga til stoffet, måten avsnitta er lenka sammen på, sjøl om det kan være tre eller hundre sider i mellom. Det er komposisjonen - hvordan de nærmer seg hverandre, Christian og Caroline Mathilde, forsiktig. Og glir fra hverandre -. Hvordan Johann Friedrich Struensee kommer til slottet, inn i hoffet, inn i sirkelen rundt kongen, dronninga. Og hvordan hans arbeid påvirker kongen, dronninga, hoffet, hele landet og Guldberg, som ser det fra avstand, med vidåpne øyne som aldri blunker, Guldberg som ser sin mulighet, og tar den -.

Når en begynner å lese Livlegens besøk, ligger hele historia der. Vi veit hva som skal skje, eller vi kan lese oss til det i historiebøkene. Spenninga ligger ikke nødvendigvis der, på det ytre planet, men språket, i detaljene, i samtalene mellom Caroline Mathilde og Struensee og de følsomme observasjonene til kong Christian VII. I tilfeldighetenes gang. I det nøye uttenkte hendelsesforløpet som Per Olov Enquist skriver fram, i de scenene han velger, i rekonstruksjonene han skaper, skildrer, blåser liv i. Som i et teaterstykke, et drama. Alle veit hva et drama ender med, men det er veien dit som er interessant. Det er veien dit som får oss til å forstå, som berører oss, som atter en gang peker på at vi alle er menneskelige.

Kong Christian den sjuende var bare et menneske, et følsomt menneske som blei tvunget eller var nødt til å flykte inn i seg sjøl. Makta, ansvaret, pliktene, fasaden - det blei alt for mye. Dronninga var mye sterkere, modigere, fastere i sin person, men uten reell makt. Kongens godhet og deres gjensidige vennlighet og forståelse gjør at hun likevel kan velge sitt liv. Fatale valg, skal det vise seg. Hun dør, kun 24 år gammel. Da har hun blitt fratatt sine egne barn og er utstøtt av hele det danske samfunnet. Struensee hadde tvil og angst hele veien, men gjennomføringskraft. Når makta hans øker, øker også gjøremåla. Han blendes av dronninga og blindes for sine fiender. Brått er de der, han tas og alt er over. Den svenske mesteren Per Olov Enquist har blikket, det bestemte, stødige blikket, og de varsomme, vemodige orda som viser at han også er litt Christian, litt Caroline Mathilde og litt Struensee. Akkurat som jeg.