My way, Hemingway?

Bildekilde: Bokelskere

Nå, i det voldsomme og litt for tidlige høstregnet, har jeg begynt å lese en roman av den legendariske amerikanske forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961), nemlig den kritikerroste Den gamle mannen og havet fra 1952. Men jeg er så usikker på hva jeg mener om boka, for den er absolutt ikke som jeg forventa og annerledes alt annet jeg kjenner til. Liker jeg den, eller ikke?

Noen ganger må jeg ta lesepauser for å kjenne etter, for å se det hele for meg. Andre ganger, mens jeg leser, tenker jeg at nå orker jeg ikke lese mer, for det er ikke spenning på noe plan, jeg ville valgt helt andre ord, jeg henger meg opp i skildringer som jeg ikke klarer å se for meg, leser dem om igjen og om igjen, og jeg lurer på hvorfor den gamle mannen og den lille gutten er venner, jeg lurer på hvordan det er å fiske i åttifire dager uten å få noe på kroken. Hvor får en mat fra, hvordan overlever en, hva tenker en? Jeg får ikke helt tak i det. Men jeg fortsetter likevel. Jeg må jo gi boka ei sjanse. Jeg tenker at det er noe der, et sted, noe mer, jeg må bare fortsette å lese, leite, bli vant til den fremmede rytmen og de uvanlige ordvalga, komme under overflata.

Fra før har jeg bare lest noen noveller av Hemingway, og dessverre synes jeg hittil at de er en smule oppskrytt (skummelt å si, kanskje?). Litteraturvitere, andre eksperter og Ernest Hemingway sjøl, den gang da, snakker om hans såkalte isfjellteknikk, at leseren kun ser den lille tiprosenten som stikker opp av havet (den faktiske teksten), mens ni tideler er under vannet (tekstens dybde), skjult for alt og alle (tenk på Titanic), men at den geniale forfatteren kan klare å ta oss med ned i dypet; fra forsiktige krusninger på havoverflata til det altoppslukende mørke, evige havet.

Jeg synes ikke det er sånn i det hele tatt. Jeg synes Hemingway stillferdig plasker rundt på grunna som en fornøyd fireåring. Jeg synes han skriver det som er verdt å nevne, han skildrer det som er relevant, han kamuflerer ikke akkurat livet, de vanskelige forholdene og kampen for tilværelsen. Så får det bare være at personene han skriver om er merkelig tause og liksommystiske, hele tida. Ei heller er det så vanskelig å tolke bilder og symboler - tekstene hans er ganske skrapa, så det som fins av symbolikk, ruver godt i terrenget.

Men kanskje det er jeg som ikke har fått med meg alt? Kanskje ligger det noe annet, noe mer, under de øverste laga? Kanskje jeg bare tror at jeg har kommet meg under overflata, mens jeg i realiteten ikke har det? Derfor er det et poeng for meg å endelig skulle lese ei hel bok (sjøl om det er ei lita bok). Er den annerledes enn novellene? Vil den få meg til å reagere på samme måte som de kortere tekstene? Vil jeg like boka bedre, eller ikke, og eventuelt hvorfor? Eller er Ernest Hemingway rett og slett ikke en forfatter for meg?