En feig kamp

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest ei lita og, språklig sett, svært presis bok som Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway, begynte jeg mot bedre vitende på en minimurstein: Historikeren (2005) av Elizabeth Kostova (f. 1964). Nok en gang opplever jeg et ekstremt fall. For kort tid sida gjaldt det et fall fra nobelprisvinneren Orhan Pamuks (f. 1952) Mitt navn er Karmosin (1998, på norsk i 2003) til Stephenie Meyers (f. 1973) Twilightsuppe (2005-2008, husker ikke hvilken bok det var, så fin var den). Det blei så forferdelig tydelig hvilke ekstreme mangler sistnevnte bok hadde, at det var pinlig å lese. Og nå er det altså på'n igjen. Og det går ikke i Kostovas favør. Heller ikke i forlagets - etter å ha lest flere kleine bøker fra Damm begynner jeg å lure på om jeg skal slutte med det i sin helhet.

Fra det knappe, seriøse, oppriktige og usentimentale hos Hemingway til det ordrike, nesten svulmende, flaue og overfladiske, så absolutt sentimentale og noen ganger på kanten til kvalmende hos Kostova. Men likevel er fortellinga på sitt vis litt spennende. Det er bare det at spenninga er skapt på en helt annen måte enn hos Hemingway, og på et helt annet nivå! Det er (over)tydelig at jeg nå leser en underholdningsroman, som likevel ikke er "bare" det - ordet kvasiintellektuell dukker raskt opp, for Kostova kaster om seg med begreper om kunst og historie, løsrevne tanker og ville spekulasjoner. Historikeren rommer forferdelig mye, både tematisk, med tanke på personene, handlingsmessig og helt konkret. Noe av det som tas opp i boka er om Dracula er død eller levende, som igjen etterfølges av ymse "myter" om spidderen Vlad og hans bedrifter i det som er dagens Romania. Forfatteren forsøker å selge inn det utroligste - for eksempel at denne Draculaskikkelsen er en sprell levende person. Det er til å bli matt av. I tillegg strekker handlinga seg over svært lang tid, fra 1450-tallet og fram til i dag, noe som sjelden blir gjort bra, og heller ikke her. Å, nevnte jeg at hovedpersonen er et moderne jeg? Og til slutt er boka på hele 891 fluevingetynne pocketsider, nesten uten marg. Det er så langt en overfylt, påtrengende og svært slingrende leseropplevelse.

Og disse 891 sidene er både forutsigbare og til tider svært kjedelige. Det er fordi jeg ikke setter pris på å bli fortalt det samme fire ganger, og jeg liker ikke å få den omtrentlig samme beskrivelsen gjentatt for hver hundrede side. Jeg synes heller ikke noe særlig om de uttalte (utskrevne? - i ordets bokstavelige forstand) karakterene, som vimer verre og aldri har en original tanke, de klisjéfylte situasjonene de stadig vekk befinner seg i, de sjangertypiske og nesten obligatoriske gotiske kulissene (som om det er helt ulovlig å tenke nytt her) og den imponerende tynne historia som ligger bak det hele (en 16-åring som finner noen gamle brev setter i gang det hele - og det var visst tidenes vampyrjakt, det ja). Jeg får også helt mark av setninger som "Vi stjal oss til noen minutters sødme...". Det er så uelegant.

Likevel må jeg lese ferdig. Eller, jeg må selvfølgelig ikke, ingen tvinger meg, men jeg føler at jeg må. Delvis fordi jeg allerede har lest så langt, delvis fordi jeg er litt nysgjerrig. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå sjøl om frampekene ikke akkurat er få. Jeg lurer på om det jeg tenker er rett, om antagelsene slår til (noe de mest sannsynlig gjør, og det er ikke klokketro på egen vurderingsevne jeg liter på her, men sjangeren). Og attpåtil - kanskje boka får en fint formulert slutt? Det går jo ofte godt i slike kommersielle sammensurier. 

Hjernen slurrer i førstegir, jeg leser og er, ett eller annet sted, i lillehjernen kanskje, klar over det paradoksale: Hemingways flis av ei bok rommer mye, mye mer enn denne overstappa greia, som med alle sine strabaser og alle sine dødskamper, ikke makter å si så mye som ei promille av det Hemingway gjør. Og virkninga på leseren er deretter.