Skjermbilder, tankespinn

Bildekilde: imdb.com

Både jeg og kjæresten er glade i å se film. Men vi har det nok som ganske mange andre par - preferansene er kanskje litt sprikende? Jeg er i hvertfall mest glad i komedier, gode dramafilmer og historiske eller biografiske filmer. Kjæresten er en typisk guttegutt og vil gjerne at det skal være litt skyting, ei biljakt, drager, superhelter eller i det minste et mord eller tre. Men vi er flinke til å strekke oss (i begge retninger!). Likevel "må" vi noen ganger se en film med andre eller aleine. Og Sabrina var en film jeg så her en kveld da kjæresten heller ville gjøre noe annet. Og den må vel kalles en romantisk komedie, sjøl om det var mangel på både romantikk og komedie.

Etter noe som kjennes som flere år med glatte, lettbeinte, samlebåndsproduserte og hjernedøde Hollywoodfilmer, og min stadige søken etter noe mer (som jeg kanskje ikke vil finne...?) har jeg gitt mer eller mindre opp og hoppa over på smalere film, independentfilm, europeisk film og klassikere (de er ikke bare bedre filmer, men også gode leverandører av nye perspektiver). Sabrina er en av disse klassikerne som jeg hadde litt lyst til å se (jeg likte godt Breakfast at Tiffany's - mest på grunn av den nydelige låta Moon River og fordi jeg syns Audrey Hepburn er en interessant person). Riktignok forsvinner poenget om disse nye perspektivene her, i og med at det er en gammel film (1954) som, sett med dagens øyne, inneholder nokså mange klisjeer (det vanlige hun-og-han-tullet) og tidstypiske trekk som det er vanskelig å se bort ifra, som igjen har blitt trukket med videre inn i filmindustrien og som seinere er blitt nye klisjeer (for eksempel at hun blir sendt vekk og kommer tilbake som "ny", rivaliseringa mellom jetsett-broren og den hardt arbeidende broren, betydninga av familiens ære og så videre).

Ja, det er altså en romantisk komedie, dette. Om ungjenta Sabrina som vokser opp sammen med faren, som er ansatt som tjener på det rike godset vegg i vegg. Der er det naturligvis to kjekke sønner, som er godt voksne når Sabrina er tenåring. Men hun beundrer dem likevel - ja, hun er forelska. (Ikke bare i dem, vil jeg legge til, men i hele ideen om en rik, galant, kjekk Han, i hele dette fantastiske overflodslivet hun beundrer fra behøring avstand.) Men mannfolka, de ser henne knapt. Og når hun endelig kommer nærmere, er det naturligvis noen som vil stikke kjepper i hjula for vår glatte og vevre heltinne.

Et element som funka dårlig her er at hovedrolleinnehaver Audrey Hepburn, som var 25 år da filmen blei spilt inn, i virkeligheten er henholdsvis tretti og elleve år yngre enn sine motspillere Humphrey Bogart (men han likte dem unge, Lauren Bacall, sier jeg bare - og han leverer forresten den stiveste, klammeste og mest uengasjerende rolletolkninga i filmen, i den grad det kan kalles noen "tolkning") og William Holden (som ser ut som om han er jamngammal med Bogart). Aldersforskjellen er synlig reint visuelt, naturligvis, i tillegg til at det er en smule uforståelig hvorfor Hepburn vil ha en av "gamlekara". Jeg tror ikke en gang en ung Meryl Streep ville spilt den delen av Sabrina på en overbevisende måte - ja, for alle skjønner jo at hun sjølsagt vil ha den innrøyka, surmaga, arbeidsnarkomane, brennevinsbefengte gamle, eldste (!), skrukkerompa til ektemann. Sånn sett er det heller ikke til filmens fordel at den er i svart-hvitt - jeg synes det er sjarmerende, men mannfolka ser pensjonsklare ut, hele gjengen. Og Audrey Hepburn er ung, ung, ung og blendende vakker.

En del av utfordringa er jo da å forsøke å se filmen med femtitallsbriller. Men det er ikke alltid så lett å vite hva som den gangen var oppsiktsvekkende - nå er jo alle grenser nærmest viska ut, og i denne filmen så jeg kun glimt av ankler, underarmer og en og annen øreflipp under hattebremmen, så mye hud var det vel ikke akkurat (men Hepburn er fryktelig tynn). Likevel er det tydelig at karakteren Sabrina er ei jente med tæl, og det var verken et ideal eller en kjærkommen egenskap i de kjøkkenbenktider (seernes sympati skal liksom ligge hos far Fairchild, som må slite med jentungen, og sjølsagt Sabrina, som lider av ulykkelig kjærlighet til en av skrukkerompene).

Uansett - Audrey Hepburn har et nærvær og en utstråling som er så behagelig, hun spiller så lett (i alle roller, så vidt jeg har sett) og virker så uoppnåelig, og da ikke bare for de kurtiserende mannfolka på lerretet, som kommer til å "ende opp" med henne. Mange av dagens (og da særlig amerikanske) skuespillerinner er ikke i nærheten av Hepburn, verken i talent eller kameratekke. Derfor skal jeg nå gå til innkjøp av ytterligere Hepburnfilmer, men helst uten Bogart og Holden.