Hva er det med vampyrene?

Jeg har akkurat lest ut Historikeren av Elizabeth Kostova, ei bok som blant annet dreier seg om spørsmålene om Draculas liv, død og eventuelle liv etter døden, som vampyr. Og med Stephenie Meyers Twilight-saga ferskt i minne begynner jeg å lure på hva det er med disse vampyrene, hvorfor de fascinerer og hva som gjør at forfattere velger å inkludere dem i sine historier om vanlige mennesker akkurat nå. Det er ikke sikkert det er mulig å finne et svar, og i alle fall ikke i et blogginnlegg, men det er interessant å komme med noen momenter likevel.

Den historiske Dracula døde angivelig i 1477, men i Historikeren er han i live, som vampyr (hvordan det egentlig er mulig er fortsatt litt uvisst, men det er kanskje ikke viktig. Om det bare er det faktum at han er en vampyr som legges til grunn for evig liv, er det urovekkende kleint). Store deler av den lange boka er en opprulling av hans historie, i bruddstykker og ofte med hyppig gjentakelse - noe som gir meg en følelse av at forfatteren egentlig ikke veit så mye og må bruke det hun har. Hovedpersonene i boka jakter Dracula gjennom tid, myter og gamle skriftruller, fra Oxford og Istanbul til Romania og Bulgaria, for å tilslutt drepe han med den tradisjonelle sølvkula i hjertet helt sør i Frankrike, på grensa mot Spania. Kostova bruker nettopp dette tradisjonelle gjennom hele fortellinga, hun spiller på gammel overtro der hvitløksremser i vinduet, krusifiks om halsen, sølvkuler og påler gjennom brystet er viktige ingredienser.

Stephenie Meyer går på kryss og tvers av alt som vi har blitt lært opp til å tro om vampyrer gjennom tidene. Hun utfordrer oss, med andre ord. Men ikke nødvendigvis på en god eller fordelaktig måte. Hennes vampyrer deler kun to fellestrekk med den tradisjonelle Dracula: Sterkt sollys er ikke å anbefale - men av helt forskjellige grunner. Dracula tåler ikke sol, det er ille, da smuldrer han opp eller noe sånt, Cullen-vampyrene glitrer i sola og viser da sin overmenneskelige skjønnhet. Det andre er henrettelsesmetodene som må brukes for å få bukt med en vampyr. Hos Meyer kan også en stake gjennom hjertet duge, men for å være på den sikre sida bør liket rives fra hverandre og brennes. For Kostova holder det med staken og en normal begravelse, av en eller annen grunn. (Som om det er det første en tenker på etter et vampyrdrap.)

Et viktig spørsmål for meg er: Hvorfor måtte legenden om spidderen Vlad, Dracula, ende med døden? Da Dracula dukka opp i Historikeren som en litterær skikkelse hadde jeg ikke lyst til å lese resten. Å skrive om en som forlengst er død, historisk sett, gir ikke forfatteren mange muligheter. Men Kostova kunne spandert på oss en mer realistisk slutt, en måte å forklare historien på som ikke inkluderte en myte, en umulig myte. Eller i alle fall litt sammenheng. Eller en forklaring på eget skriveprosjekt, som støtt og stadig famler i blinde. Og i Meyers eviglange bokserie, da -. Jeg har kun lest to av bøkene, men jeg veit at Bella blir vampyr mot slutten. Og jeg får samme reaksjon - jeg ønsker ikke å lese resten. Ikke når den billigste, kjipeste utveien alltid er den som blir brukt.

Uten Edward Cullen og den teite varulvgjengen hadde Meyers bøker vært intetsigende og oversentimentale, mest sannsynlig ikke blitt film og muligens heller ikke blitt utgitt. For bortsett fra vampyrene og erkefiendene er det ingenting som skiller seg ut. Bella Swan er kjedelig, og Meyer ville vært enda en som skreiv tåredryppende high school-romanser om ekte kjærlighet, om å vente på den rette, om seksuell avholdenhet og de mange fristelser. Bibelen roper i bakgrunnen. Men samme gjelder faktisk også Kostovas roman. Uten Dracula hadde familien hun skriver om vært en vanlig familie, og pappa Paul hadde ikke trengt å fortelle datteren Eva om hvordan han og mamma Helen møttes, jakta på Dracula og kom fra hverandre. Hele boka ville vært ordinær, kan hende ytterst unødvendig.

Trenger vi vampyrene? Ja, vil noen si, for de er lokkende, tiltrekkende, og de innbyr til mørke drømmer og farlig begjær. Ja, vil andre si, det er ei populærkulturell greie som snart dabber av, akkurat som alt styret rundt Harry Potter, men som på sett og vis er vår tids eventyr og som slik sett har en viktig, kan hende uunnværlig, funksjon. Unge mennesker lever seg inn i disse fiktive konfliktene og vokser på det. De følger de litterære figurene over flere år, vokser med dem. Og kommer ut igjen på andre sida som hva da, spør jeg. Hva kan lett underholdningslitteratur bidra med, hva får en, hva kan en vokse på? Hvordan skal en utvikle seg med hjelp av motstandsløse vampyrer og kvinnelige hovedpersoner med tæl som en svamp?

Nei, er det ikke nok med våre vanlige konflikter og problemer? Hvorfor dras noen mot det overnaturlige, mot det okkulte, mot det usannsynlige, når vi har så mye realistisk, konkret og absolutt sannsynlig å streve med? Har vi et så stort behov for å tro at det er noen andre her, noen som ser på oss, sånn at det uforklarlige blir forklart, i steden for å la det ligge, kalle det magisk, mystisk, menneskelig (og ikke gå ut ifra at en sjøl er verdens navle til en hver tid)? Det var vel denne flukten da, fra alt velkjent og virkelig... 

Men hva med forfatterne? Som forkaster seriøs, ordentlig og realistisk litteratur til fordel for en virkelighetsflukt i legenden om de vandøde? Som baserer seg på død og grøss og følelser på overflata, aldri i dybden, aldri noe mer? Er ikke lesing en virkelighetsflukt i seg sjøl, og burde ikke det aleine være nok - å skrive boka, å få leseren til å tro på fortellinga? Burde ikke reisa ei bok tar deg med på oppnå forståelse, erkjennelse, befrielse, besettelse - i deg sjøl? Men da snakker vi altså om innovervendt, kan hende mer kontemplativ lesing, lesing som noe. Og ikke bare lesing som tidtrøyte, underholdning og virkelighetsflukt.