Havet, livet

Ernest Hemingway i 1939.
Bildekilde: Wikipedia

Den siste timen har jeg sitti, faktisk helt oppslukt, og lest ut den korte romanen Den gamle mannen og havet fra 1952, skrevet av amerikaneren Ernest Miller Hemingway (1899-1961). Boka, som ved første øyekast er ganske endimensjonal og novellistisk, særlig med tanke på antall personer og den veldig avgrensa handlinga (mann fanger fisk), var mye mer interessant, intens og spennende enn det jeg trodde. Jeg forventa strengt tatt ikke at boka skulle være kjedelig, den er jo skrevet av en nobelprisvinner, så visse kvaliteter må den inneha. Men Hemingway er ikke akkurat kjent for ytre handling og effektivt driv i tekstene sine. Ikke at det egentlig er tilfelle her heller, men på en underlig måte blei det et driv, på både handlingsplanet og det psykiske planet.

Og det er ganske rart. En gammel mann på verdens lengste fisketur er ikke akkurat det jeg ser for meg når jeg tenker på ei spennende bok, så der fikk jeg meg strengt tatt en overraskelse. Men det er fint å bli overraska og utfordra på den måten som leser. Det er godt å oppleve at ikke alle fordommer stemmer, det er fint å ha store leseropplevelser der en trodde de blei små. Det er interessant at ei bok fra 1952 som handler om noe så fjernt fra meg og mine dager her i blokka i byen, likevel kan få meg så med. Jeg kjenner den stikkende heten, tørsten som rasper i halsen, sulten, som en konstant murring i kroppen, kulda fra havet om nettene, vinden mot huden, ensomheten og stillheten. Og jeg føler viktigheten av å fange akkurat denne store fisken. Hvorfor er det verdt hele livet og enda litt til? Til og med for meg? Det må jo ha noe med forfatterens fortellertalent å gjøre (og kanskje også Leo Strøms (f. 1920) oversettelse). Hans insistering på de harde livsvilkåra til Santiago, det at det er like før vi, ja, jeg skriver vi, stryker med hele tida, denne følelsen av at kampen aldri ender, sjøl ikke når Santiago etter åttifire dager endelig kommer tilbake. Det er ikke bare verdens lengste fisketur Hemingway skriver om, det er livet sjøl.

Sjøl om visse ord og noen setningsstrukturer nøkker litt, sjøl om rytmen i teksten er en annen enn den jeg er vant til og kanskje prefererer og sjøl om jeg på ingen måte har noe til felles med Santiago, den gamle mannen som er ute og fisker, er det likevel noe som treffer. Og det treffer ganske sterkt. Jeg tror at det, i all sin enkelhet og vanskelighet, er fordi jeg også er et menneske. Og denne kampen for å overleve er så naken, så desperat, så viljesstyrt, det er slik vi alle føler det av og til, når vi står overfor det umulige, dette vi kanskje ikke bør, men må, det vi kanskje ikke vil, men må. Av og til har vi ikke et annet valg enn å kjempe.

Ernest Hemingway er på mange måter en fascinerende forfatter. I mine øyne blir han kanskje litt ekstra interessant fordi han valgte å ta sitt eget liv (uten at jeg egentlig mener noe morbid med det). Hvorfor gjorde han det? Ved å ta sitt eget liv, skapes mange spørsmål som aldri kan besvares, og folk kan bli fortvila av mindre. Sjøl hadde jeg mine runder med Jens Bjørneboe (1920-1976) i ungdomsåra. Det er lett å se likhetstrekk mellom disse to - for eksempel ytre styrke og mandighet kombinert med indre følsomhet og sårbarhet.

Jeg lurer på hvorfor Hemingway stadig oppsøkte krig og grusomheter. Så han noe der, som han kunne, eller måtte, skrive om? Var det å oppleve fæle ting noe som kunne utløse ei historie, som satte han i kontakt med seg sjøl, med det aller viktigste, det primære? Kunne han ikke leve uten spenninga, uten å se livskampen, leve livskampen? Og hvordan kan det egentlig resultere i den fredelige romanen, eller langnovella, om fiskeren Santiago? Hvordan klarer Hemingway, som har opplevd og sett og kjent så mye vondt, å skrive så usentimentalt, udramatisk og lett, og tilsynelatende om ingenting, mens Santiagos kamp på havet egentlig rommer alt? I fare for å svare på spørsmål jeg egentlig ikke veit svaret på, vender jeg atter en gang tilbake til forfatterens fortellertalent. Den gamle mannen og havet er en velkomponert, velforma og godt fortalt historie om noe som betyr alt: å leve. Og den er, paradoksalt nok, skrevet av en mann som en dag bare ikke kunne leve lenger.