Hærmennene på Helgeland

Bildekilde: Lydbokforlaget

Det har vært litt stille her på bloggen i det siste, rett og slett på grunn av at jeg har vært travelt opptatt med alt mulig annet. Bøkene har blitt lest, riktignok langsomt, men de er lest, men ingenting er blitt skrevet om dem så langt. Men da utkastet på masteroppgava blei levert på fredag, kunne jeg endelig slappe litt av og samle tankene om andre ting, og for eksempel skrive om det jeg har lest i løpet av november og så langt i desember. Det trodde i alle fall jeg. Men helga har så langt vært full av ymse gjøremål som forefallende husarbeid, planlegging, besøk, julegavehandling, innpakking, baking, pynting og alt som hører med av stell og pass når barna er sjuke. Den omgangssjuka kan bare ha seg rett ut av huset igjen, for jeg har verken tid eller lyst til at noen av oss er dårlige akkurat nå! Men oppi alt sammen fikk jeg likevel mulighet, litt innimellom, til å notere litt om lydboka jeg hørte seint i november.

Det er naturligvis Skiensgutten og verdensborgeren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som er opphavsmannen også denne gangen, og jeg gleda meg veldig til å høre på det historiske stykket Hærmændene paa Helgeland (1857), ene og aleine fordi Kongsemnerne (1863) var en så solid og flott lytteropplevelse. Og jeg blei virkelig ikke skuffa denne gangen heller. NRK Radioteatrets dramatisering av Kongsemnerne fra 1979 var imponerende og flott, men Hærmennene på Helgeland fra 1999 var enda mer storslagen. Makan til intenst, spennende og tett hørespill skal en leite lenge etter!

Bakgrunnen for stykket er kort slik: Det er vikingtid i det norrøne området. Vi er rundt år 930 og Eirik Blodøks har makta i Norge. Fosterbrødrene og bestevennene Sigurd og Gunnar ankommer Island, der de blir tatt vel i mot av Ørnulf fra fjordene, en landnåmsmann. I løpet av sin tid der, blir de to unge mannfolka svært begeistra for to vakre kvinner, Ørnulfs datter Dagny og fosterdattera Hjørdis. Og en natt røver de med seg kvinnene og stikker fra øya.

Når vi så kommer inn i handlinga, er det gått fem år. Gunnar herse er gift med Hjørdis og bosatt på Helgeland. Sammen har de en liten gutt på fire år. Sigurd har reist i viking med Dagny i mange år, og har blant anna hatt flere opphold hos kong Adalstein av England. Ørnulf fra fjordene har lenge blitt hetsa for sin uvillighet til å hevne møyranet, og har nå tatt med seg alle sine sju sønner og reist til Norge for å få bot eller hevn i saken. Han stevner mot Helgeland, der Gunnar bor. Dit har også Sigurd og Dagny søkt seg, noe som fører til at alle møtes. Og konfliktene er verken få eller av det veike slaget. Her står alt på spill - for alle!

Tragedien er imponerende fullendt etter antikke idealer, med ingredienser som slår ut enhver såpeopera når det kommer til dramatikk, og som samtidig er mer spennende enn en kriminalroman. Det er mye på grunn av den sterke kvinneskikkelsen Hjørdis, som nekter å innfinne seg med noe som helst som bestemmes av menn - hun vil bestemme sjøl, hun egger, hevner, nekter forlik, manipulerer, frister, lager våpen og går i strid. Etter hvert kommer det fram at Hjørdis ikke er helt fornøyd med livet på Helgeland og samlivet med Gunnar. Hun lengter etter noe mer, noe annet, etter noe hun en gang, på Island, fikk sanse. Sannheten om fortida rulles opp parallelt med at nåtidskonfliktene åpenbarer seg, og det hele braker sammen samtidig med at Hjørdis setter underjordiske makter i sving med sin trollkyndighet. Men skjebnen, som hun utfordrer, innhenter både henne og de rundt. Den tragiske undergangen er uunngåelig, men veien dit er lang, svingete og uhyre spennende.

Stykket er kanskje litt mer fokusert enn Kongsemnerne, mye på grunn av at handlinga foregår over kortere tid. Der det i Kongsemnerne går flere tiår, går det her bare noen dager. Samtidig trer kvinnene mye tydeligere fram her, noe som skaper en interessant dynamikk i det handlingsmetta skuespillet. Sentralt står begreper som ære, makt og mot, og er det noe Ibsen får vist fram, så er det hvordan det norrøne samfunnet har ulike arenaer for menn og kvinner. Dette er noe den steile og stolte Hjørdis har problemer med å innfinne seg med. Hun, som har så sterkt blod i årene, som fryder seg ved lyden av pilskudd og klingende sverd, som så gjerne vil komme til Valhall!

I tillegg til at hevn og vold tematiseres, både i monologer, dialoger og handling, som uttrykk for ytre og indre aggresjon, er det også via stor plass til kolliderende mentaliteter i stykket. Ett element er forskjellene mellom kvinne og mann, som her blir en drivende, suggererende kraft. Også kvinnene i mellom er det store ulikheter, Dagny er en fredelig og oppofrende hustru som ser opp til mannen sin, mens Hjørdis er stri og sterk. Hun ser ned på Gunnar fordi han vil være en rolig storbonde, samtidig som hun hele tida framholder hans tidligere dåder som de ypperste mannverk. Et annet aspekt er forskjellene mellom Sigurd og Dagny, som har vært ute i viking i disse fem åra, og Gunnar og Hjørdis, som har bodd på Helgeland. Her blir det kontinental påvirkning mot en smule stivna forestillinger. En annen ulikhet fins mellom gamle Ørnulf fra Island og de unge, norske mennene. Alle disse brytningene, og mer til, er med på å skape kraft, motsetninger og spenninger i stykket hele veien, og gir en svært interessant lytteropplevelse. Jeg opplever at Ibsen legger seg tett på vikingtida og at han gjennom replikkene skildrer og karakteriserer og bygger opp om et norm- og æresdrevet samfunn vi i dag med større sikkerhet veit eksisterte.

Radioteatrets versjon er inndelt i første, andre, tredje og fjerde akt fordelt likt på to cd-er, som hver har sine høydepunkter. Hvem som er mest i fokus kan variere fra akt til akt, derfor er det vanskelig å trekke fram klare hovedpersoner og klare bipersoner. Men det er de fem som jeg allerede har navngitt som er de viktigste. Hjørdis spilles med stor overbevisning av Gørild Mauseth (f. 1972), mens sjøkongen og vikingen Sigurd gjøres sterk og levende av Lasse Kolsrud (f. 1959). Den mjuke og milde Gunnar er det Johannes Joner (f. 1958) som gir stemme til, noe som passa veldig godt. Dagny bekles litt for pustende av Andrea Bræin Hovig (f. 1973), mens hennes far spilles godt av Finn Schau (f. 1948). I det hele tatt er det ei flott rolleliste, og disse fem får solid hjelp av dyktige skuespillere og velklingende stemmer som innehar de mange birollene. Og Nils Nordberg (f. 1942) har som vanlig tatt for seg både bearbeidelse og regi, noe han mestrer ypperlig.

Noe uventa er det musikalske innslaget på lydboka, som Rain står for. Og det er grufullt, psykedelisk, kakofonisk og skjærende - men så utrolig passende! Musikken gir en ekstra dimensjon til hørespillet og er med på å gi stykket en gyselig men likevel veldig harmonisk overbygning - musikken avspeiler spenningene og konfliktene både før og nå, mellom de agerende menneskene og inni dem. Særlig passende var musikken til Hjørdis sin strid, hennes skrekkelige galdring og fatale feilsteg. Jeg kan tenke meg at musikken vil nyanseres litt når den blir spilt på et ordentlig anlegg i et stillestående rom - i en liten bil i bevegelse blei inntrykket rett og slett massivt. Men det passa godt med tematikken i stykket, følelsene som river i menneskene og min medfølelse som lytter. Det var vanskelig å ikke bli bevega.  

Knut Hamsum (1859-1952) skriver i Mysterier fra 1892 om Henrik Ibsen at "de fleste av hans skuespill er dramatisert tremasse". Orda er lagt i munnen på hovedpersonen Johan Nilsen Nagel og er utvilsomt humoristiske på mer enn én måte, men også helt feil. Er det noe Ibsen mestrer, så er det nettopp dramatikkens kunst. Stykket er en stor glede for oss som er over gjennomsnittet opptatt av vikingtid og middelalder, eller for en som er ute etter det tekniske i en godt fortalt historie, men hørespillet har også svært mye å by den jevne lytter som bare ønsker en god lytteopplevelse. Og det er naturligvis fordi håndverket som ligger til grunn er så solid, behandlinga i etterkant er respektfull og utførelsen er så profesjonell. Resultatet er uten tvil svært, svært godt.

Jeg for min del har nå fått blod på tann og er bitt av basillen eller hva det nå heter - Ibsen på lydbok er noe som blir et langvarig og tidkrevende prosjekt her i heimen, men pytt - det er utrolig givende, imponerende spennende og overraskende moro!