Favorittbøker: E

Her i heimen går det bokstavelig talt slag i slag for tida, ja, kakeslag, altså. Kokosmakroner den ene dagen, serinakaker den andre, og pepperkakene er jo allerede i (kake-)boks. Og jeg har planlagt en hel haug til, blant anna peppernøtter, kransekakestenger, havreflarn og så videre, noe som har ført til bekymring for om vi i det hele tatt har nok kakebokser. I verste fall får vi spe på med matbokser av ymse utforming, noe som går helt fint - kakene blir jo ikke liggende skrekkelig lenge uansett. Av en eller annen grunn er det sånn for meg, at de to aktivitetene å gå tur og å bake passer helt ypperlig som avveksling fra lesing og skriving. For pauser må jeg jo ha, ellers blir jeg helt tett i pappen. Når bein eller armer gjør det de er vant til, som å rusle, røre eller hakke mandler, får også huet litt ferie. Eller jeg får mulighet til å tenke på masteroppgava fra et litt annet perspektiv. Eller jeg tenker på bøker, bøker jeg har lest og gjerne vil lese igjen, når jeg bare får tid.

Bildekilde: Bokelskere

Den eldre Edda og Den yngre Edda

Hvem kan vel ha noen andre favoritter på E enn disse to unike, norrøne middelalderverka som går under fellesnavnet Edda? I min utgave fra 2002, som er svart, rød og sølvfarga, på nynorsk og gjendikta av Ivar Julius Mortensson-Egnund (1857-1934) og Erik Eggen (1877-1957), finner jeg både Den eldre Edda (1905 og 1908) og Den yngre Edda (1961), også kjent som Snorre-Edda. Og bra er det, for å velge mellom dem er vanskelig, de er så ulike i form, språk, stil og uttrykk, men ganske like i tematikk. Men det viktigste av alt: begge verk trekker meg med inn i en fantastisk verden, der myter, guder og mennesker veves sammen, der alt er uforutsigbart og stormende, der sverdet trekkes raskere enn du kan lese, og der volva har ordet. Det formidles på klingende versemål med susende, sviende snert, eller i en mer nøktern prosaversjon, det er guder, jotner, drager, dverger, skaldskapets gave og jakta etter gull. 

Ofte er det Snorre Sturlason (1178/79-1241) som for æra for disse to Eddaversjonene, sjøl om det på ingen måte er korrekt. Bak begge disse verkene ligger lange muntlige tradisjoner, der historiefortellere av mange slag, både kvinnelige og mannlige, over et ukjent antall generasjoner, har satt sitt preg på de vidt forskjellige tekstene verkene består av. Den eldre Edda, for eksempel, også kalt Den poetiske Edda, er med sine gude- og heltekvad fra norrøn mytologi og felleseuropeisk mytekrets, nesten umulig å tidfeste. Noen mener dikta er fra 400-tallet, altså tida da flere av hendelsene det fortelles om, inntraff. Andre mener de ikke kan være eldre enn fra 800- eller 900-tallet, grunna for eksempel formen og ordtilfanget, mens atter andre holder seg til at dette er et produkt fra høymiddelalderen. Jeg skal ikke ta noe standpunkt her, og anbefaler andre det samme. Her er det så mye uvisst at det er bedre å holde seg på den sikre sida enn å ta noen ukvalifiserte avgjørelser.

Også når det kommer til Den yngre Edda kan det rettes kritikk mot de som uten å tenke seg om tilkjennegir dette verket Snorres produksjon. At han var den som skreiv ned helheten en gang mellom 1220 og 1230, antar vi med rimelig stor sikkerhet, der vi med Den eldre Edda har bortimot ingenting å gå etter med tanke på en mulig opphavsperson (mest sannsynlig var de mange). Den yngre Edda er undersøkt og analysert mangfoldige ganger, og de fleste resultatene peker på såpass store fellestrekk i alt fra håndskrift og pergament til ordbruk og syntaks og lignende, mellom Snorre-Edda og Heimskringla (og Egilssoga, som mange også mener er Snorres), at det "må" være samme nedskriver. Men sjøl om Snorre Sturlason her er opphavsperson og skriftlig forfatter, er det ikke han som har funnet på alt han skriver om i Den yngre Edda. Også her ligger det lange, muntlige tradisjoner bak, tradisjoner som støtter seg på nettopp Den eldre Edda.  

Den eldre Edda består av en mengde gude- og heltedikt, de mest kjente er kanskje Voluspå, Håvamål, Skirnesmål, Balders draumar, Rigstula, Volundskvida, Fåvnesmål og Atlekvida. Mange, mange flere kvad kan naturligvis også nevnes. Men hva handler disse egentlig om? Gudedikta handler om de norrøne gudene og deres mer eller mindre stereotype framferd (her tenker jeg særlig på Odin, Tor og Loke, som ved første øyekast framstilles ganske likt fra dikt til dikt). Men det er også kosmologi, læredikt og reine eventyr. Heltekvadene henter handling, motiver og personer fra folkevandringstida og tidlig middelalder, og i disse dikta braker personene sammen i konflikter og kamper uten sidestykke. For eksempel skal kong Atle være hunerkongen Attila. Og de fleste har vel hørt om Sigurd Fåvnesbane, sagnene som også er kjent under den tyske tittelen Nibelungenlied?  

Den yngre Edda består av nesten det samme - noe som er en sannhet med modifikasjoner. Første del er Gylvaginning, gude- og mytelære. Andre del er Skaldskaparmål, som er mest ei lærebok i skaldskap. Tredje del er Háttatal, der Snorre demonstrerer en stor mengde norrøne versemål - imponerende og noe ubegripelig for oss i dag. Og det Snorre bruker for å lære opp unge sveiner i disse tre viktige kunnskapene for middelalderforfattere (skaldene), altså toposet (stedet), forvaltninga av gaven og teknikken, er de gamle gude- og heltedikta. Han går altså tilbake til Den eldre Edda og bruker det som kilde for sitt eget verk. Men han velger bare ut noe, former det på sin egen måte, og legger så til det han finner nødvendig. Ulikhetene mellom Den eldre og Den yngre Edda er som skrevet over først og fremst stilen, uttrykket, språket og formen: det er en lyrisk versjon og en prosaversjon. Eller sagt på en annen måte: det er lettere å lese Den yngre Edda først og Den eldre Edda etterpå. Når du da allerede kjenner til hovedmytene, gudelæra, kosmologien, den språklige stilen og de mest brukte poetiske omskrivingene, kenningene, blir utbyttet av lesinga mye større, og du kan kanskje tolke litt på egenhånd i de komplekse gude- og heltedikta også. For det er der de virkelig gode historiene ligger, de sterke stemmene, de magiske bildene, de nydelige, såre, lydmalende strofene, og de triste, triste skjebnene.

Fra Voluspå:

1 

Om ljod bed eg alle

helga lydar,

store og småe

søner åt Heimdall.

Det vil du, Valfader,

at vel eg fortel

frå fyrndeheim

de som fyrst eg minnest.

5

Sol kom sunnan,

syster åt månen,

slo høgre handi

om himmelhestar.

Sol ikkje visste

kva salar ho åtte,

Måne ei visste

kva makt han åtte,

stjernor ei visste

kva stader dei åtte.

19

Ask veit eg stande,

heiter Yggdrasil,

høgt tre, vatna

med kvitande våg.

Derfrå kjem dogg

som i dalane fell.

Stend alltid han grøn

over Urdarbrunnen.

Fra Håvamål:

1

Augo du brukte

før inn du gjeng,

i kot og i kråom,

i kot og i krokom.

For d'er uvisst å vita

kvar uvener sit

føre din fot.

10

Betre byrdi

du ber kje i bakken

enn mannevit mykje,

D'er betre enn gull

i framand gard;

vit er vesalmanns trøyst.

23

Vitlaus mann

vaker all natti,

tenkjer både opp og ut.

Han er trøytt og mod

når morgonen kjem,

og alt er flokut som før.

44

Veit du ein ven

som vel du trur,

og du hjå han fagnad vil få:

gjev han heile din hug

og gåva ei spar,

far og finn han ofte.

77

Døyr fe;

døyr frendar;

døyr sjølv det same.

Eg veit eitt

som aldri døyr,

dom om daudan kvar.

Hva er din favorittbok på E?

Noen over, noe ved siden? Jeg bare spør, du får svare! For meg kan det aldri, aldri bli noe anna enn Den eldre Edda og Den yngre Edda, disse to verkene en kan vende tilbake til hele livet og stadig få utbytte av. Der er ord som trøster og ord som inspirerer, dikt med mot og kraft, rørende kjærlighetsrelasjoner eller ubotelig sorg. Og det er et utrolig fascinerende verdensbilde som tegnes opp gjennom volvas ord, der vi ser kimen til hele vårt nordiske liv, våre handlinger, holdninger og vårt tankesett.