Dikterdronningen Sigrid Undset

Bildekilde: Wikipedia

Sjøl om jeg allerede har skrevet et langt innlegg om Sigrid Undset, basert på den nyleste biografien om henne, Sigrid Undset. Et liv (1989) av Gidske Anderson (1921-1993), blir jeg liksom ikke ferdig, verken med forfatteren eller boka. Det er så mye å ta tak i, tenke på, si. Mye som stod i boka var kjent stoff for meg, som for eksempel Sigrid Undsets sterke forhold til faren sin, Ingvald Undset, som døde da hun var elleve år. Samtidig var mye nytt, som hvordan Sigrid Undset tilfeldigvis ender opp på stedet hun etter hvert døper Bjerkebæk og hvordan hun blir hylla på togstasjonen på Lillehammer når hun kommer hjem etter å ha mottatt Nobelprisen i litteratur i desember 1928. Minutter før toget ruller inn på perrongen, tennes tusenvis av fakler i kveldsmørket. Og når hun går av, blir hun møtt av flammende lys og et folkehav. En kort tale blir holdt, for Undset liker ikke slikt. De sier de er stolte av henne, takker henne for den flotte litteraturen hun har gitt dem, og avslutter med "Sigrid Undset leve!" og ni ganger hurra. Den vanligvis så kjølige og avvisende verdensberømte forfatterinnen blir rørt, og svarer: "Dette er den vakreste hyldest jeg har set i mit liv. Tusen takk." Så kjører hun hjem til Bjerkebæk i slede, med en sønn på hver side.

Slik er biografien. Konkret og fylt med fakta, ispedd anekdoter og fortellinger. Anderson formidler med personlighet, innlevelse og varme, hun plasserer Sigrid Undset i en historisk og kulturell kontekst som så absolutt var med på å forme henne og litteraturen hun skreiv. Og alt dette er naturligvis viktig når en skriver en biografi, og er avgjørende med tanke på om biografien blir god eller ikke, avgjørende for om leseren er med, føler med. Sigrid Undset. Et liv er en svært god biografi, og jeg føler med både forfatteren og biografen.

Like fullt er det ikke biografien som sådan jeg har hengt meg opp i. Den er flott, på alle måter, den er sympatisk, undrende, Anderson har gjort en strålende jobb med å forene mange ulike typer kilder, hun behandler Undset alvorlig som menneske, kvinne og forfatter, mor, kone, datter, søster og venninne - alle hennes roller tar hun på alvor, hun undersøker dem, hun viser dem fram for oss, belyser dem. Det er som om Anderson tar svart-hvitt-bildene av Undset og gjør dem fargerike, fulle av nyanser og fargespill. Reint formelt er biografien inndelt i sju deler av ulik størrelse som hver igjen er inndelt i flere kapitler. De er kronologisk og tematisk ordna, og kan handle om barndomsåra, farens død, skolegangen, kontorarbeidet hos Wisbech-AEG, middelalderromanene, Nobelprisen, barna og så videre. Kapitlene er korte og informative, boka er lett skrevet, og Anderson trekker stadig inn seg sjøl som eksempel når hun forsøker å komme til bunns i hvem Sigrid Undset er. Det gjør at leseren har en veileder i det kaos som liv og litteratur kan utgjøre. For hva er egentlig kilden til hvem Sigrid Undset er, litteraturen eller livet?

Her er det lett å svare livet. Men Anderson svarer litteraturen, og hun begrunner godt. Litteraturen kom fra Sigrid Undsets indre, var hennes innerste, hennes foredla tanker og ideer. Og dette tangerer det som jeg til stadighet også kretser rundt: Sigrid Undsets egentlige natur. Anderson skriver henne fram i boka, hun drar først til side noen mørke stengsler, deretter en tung gardin, så noen florlette, tynne stoffer, slik at mennesket Sigrid Undset etterhvert står tydeligere, men ikke helt klart, fram foran meg. Hun var ei streng dame. Som et barn av sin tid var hun opptatt av disiplin og lydighet, som i relasjonen mellom barn og foreldre. Men ellers var hun heller ikke redd for å si ifra. Hun føyde seg ikke etter de dominerende kjønnsrollemønstrene, hun dreiv ikke med koketteri og svermeri og lengta etter en drømmemann. Slikt snøfta Sigrid Undset av.

Hun syntes ikke om taler og slikt heller. En får inntrykk av at det gjorde henne uvel, nesten sint, mer enn flau. Hun likte ikke intervjuer og var ikke glad i å stille opp på bilder. Til slutt gikk det så langt at hun fikk satt opp et høyt gjerde rundt hele Bjerkebæk, for at folk ikke skulle komme rekende og snoke i hennes saker. Det gjorde at rykteflommen omkring denne mystiske, mutte, langsomme, enslige, fete og feterte forfatteren nådde nye høyder. Folk spekulerte i alt, i bruddet mellom henne og Svarstad, i om hun kanskje hadde en elsker, i litteraturen, i barna, i problemer på Bjerkebæk. Og dette avskydde Sigrid Undset.

Hun var et arbeidsjern, og likte også slike folk. De som bare dreiv dank hadde hun lite til overs for. Hun var formann i Forfatterforeningen i flere omganger, og tok arbeidet seriøst. Det var hennes plikt å hjelpe, støtte, ordne kontrakter og lignende. Og hun fikk ting gjort. Slik var hun ellers også, det viser hun blant anna ved at hun stadig har barn boende på Bjerkebæk, hun er "bånfostre", fostermor for ei rekke barn. Det er barn fra fattige familier eller fra det krigsramma Finland og lignende. Når krigen bryter ut i Norge, har hun tre små hos seg. Sigrid Undset hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og så på det som sin plikt å hjelpe andre, med pengedonasjoner, anbefalinger, underskrifter og brev. I det hele tatt tror jeg pliktfølelsen var uhorvelig sterk hos Sigrid Undset, nesten uoverkommelig. For det var alltid noen å hjelpe, og som velstående forfatter kunne hun nå mange.

Bildekilde: Wikipedia

Hun var et privat menneske, skriver Anderson flere ganger. Og konsekvent sådan. Hun hadde få venner som hun åpna seg fullt og helt mot, blant dem var i en periode forfatterkollegaen Nini Roll Anker (1873-1942). Undset syntes ikke om kvinners vås og sladder og ville heller stå på utsida enn å ta del i slikt visvas. Likevel kunne hun observere de andre svært skarpt, utlevere dem og felle rammende karakteristikker. Jeg aner en besk tunge, og hun kunne sikkert framstå som giftig, som hovmodig og arrogant. Men behov for lignende utgytelser hadde hun ikke. Jeg tror at Sigrid Undset hadde behov for å være aleine for å skape. At ensomheten, på grunn av hennes tunge natur, delvis mot hennes vilje, delvis sjølpålagt, er et premiss for å kunne leve som kunstner. Hun måtte sette opp gjerder, konkrete og abstrakte, for å verne om fantasi, skaperkraft, arbeidsvilje og sitt innerste, egentlige jeg, som hun la så mye av i litteraturen hun skreiv. Å skulle snakke ihjel sitt innerste ville kanskje være det samme som å ta livet av fantasien.

Ikke slik å forstå at Sigrid Undset ikke hadde noen. Fra hun møter Svarstad i Roma i 1909, er hun som regel alltid sammen med andre. Fra 1919 og fram til krigen er Bjerkebæk alltid fylt med folk. Hun har tjenestefolk i huset, det er barna, barnas venner, stadige besøk fra mora og søstrene og deres familier. Hun er godt likt blant forfatterkollegene og har mye besøk. Nini Roll Anker er en, Alice Lyttkens en annen, Helge Krog en tredje. Men hun velger å stå ensom, uten en livsledsager, etter bruddet med Svarstad. For meg er det et tydelig og logisk valg: Hun har nå forsøkt et "vanlig" liv med mann og barn. Det krevde vanvittig mye av henne, og det gikk ikke. Nå velger hun kunsten. Det er kan hende et egoistisk valg. Men det er også det eneste rette for Sigrid Undset. Det er skrive hun vil, det er skrive hun kan, det har hun vist gang på gang sia debuten i 1907. Når hun går inn i 1920-åra, er det som en av Norges mest markante forfattere. Og i løpet av tiåret er berømmelsen stadig stigende.

Hun valgte altså et privat liv. Et liv der hun ikke måtte bruke tid og krefter på å pleie en annens ego. Et liv der hun slapp å ta valget om hun skulle ofre seg eller ikke, ofre av seg sjøl, av sin tid, sitt talent. Hun hadde barna, det var nok. De var nok. Anderson skriver at hun om dagen bruker all sin tid på dem og på besøkende og Bjerkebæk. Vesle Tulla, den nydelige, glade, men mentalt tilbakestående datteren, får sitte i fanget til mor hver dag og vugges, for det liker hun så godt. Sønnene Anders og Hans er hun veldig stolt av, og de er skarpe, begge to. Så er det korrespondansen, avisene, måltidene, gjøremålene. Hun broderer, syr klær, strikker, stopper sokker. Når kvelden kommer gjør hun seg klar for skriveøkta. Ei gryte med kaffe bæres inn i skrivestua - et eget hus Undset har fått satt opp. Og Anderson lever seg inn i kveldsmørket og fantasien til Undset, og ser for seg at da, når huset er stille og mørket har senka seg, får romanfigurene hennes liv, som om de også går rundt i skrivestua, som om Sigrid Undset sitter sammen med dem, prater med dem. En partner ville tatt denne egentida, skapertida, ville fortrengt den, og henne -.

I tillegg hadde Sigrid Undset sin stolthet. Hun var veldig følsom til å være så sterk, hun blir fort såra, og har behov for å sette grenser for fremmede, og venner, langt utafor det som blir sett på som vanlig. Derfor framstår hun som kald, kjølig, avvisende, lite meddelsom, beint fram stum, somme tider. Eller sint. Er det så rart? Med en grunnleggende tapserfaring som fundament i personligheten, farens død, så er dette logisk, det er en forsvarsmekanisme. I tillegg er det et meget bevisst skille mellom det private mennesket Sigrid Undset og den offentlige personen Sigrid Undset. Hun har som sagt heller ikke det samme behovet for betroelser som mange andre. Hun kan gjerne snakke om seg sjøl, om litteratur, billedkunst, om sine egne prosjekter, men hun er ikke så veldig god til å lytte. Jeg ser for meg at hun "tar" rommet, hun har sjøltillit og kraft, høyden og tyngden, hun veit hun kan ta rommet, hun skal ta rommet, for hun er god nok, viktig nok, sterk nok, og hun lar seg ikke hemme av kjønnsroller, sjølkritikk, forventninger og skikk og bruk.

Sigrid Undset opplevde å være fattig. Hun fikk faren revet bort fra seg før hun var gammel nok til å forstå sjukdommen og døden. Hun tok et valg om å arbeide framfor å studere, ganske enkelt fordi noen måtte forsørge henne, mora og søstrene. Hun lever et dobbeltliv i ti år: På kontoret er hun mutt og arbeidsom, hjemme er hun full av romanfigurene sine, og nervene er skjøre. Hun blei refusert flere ganger før hun fikk napp, og tok det så hardt at mor Charlotte var redd for at hun ville bukke under om hun fikk enda et avslag. Men Sigrid Undset gir seg ikke. På utenlandsturene sine er hun fortsatt ensom, og hun er kald hele veien fram til Roma. Men endelig møter hun likesinna, hun kan slappe av, senke murene. Og inn kommer Svarstad. 

Det neste tiåret er fylt med kamp, for mannen hun vil ha, for at barna skal leve, for ekteskapet, og litteraturen. Sigrid Undset kjemper ustanselig, sliter seg ut og skriver seg fysisk sjuk. Når ekteskapet går i oppløsning, er det som hun kanaliserer all kraft inn i sin kreative virksomhet. Bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn kommer som perler på ei snor. Med dem kommer en definitiv suksess, høy inntjening, store opplag, oversettelser, priser. Hun blir en berømthet, men fortsetter å være lukka. Kanskje for å vise at berømmelse ikke endrer henne? Kanskje fordi det faktisk ikke gjorde det. Den virkelige Sigrid Undset stenges strengere og strengere inne, som bak klostermurer og jernbeslåtte porter, i et rolig og stille halvmørke. Og i blant virker det som om selvet er hennes mest dyrebare eiendel, slik som hun verner og beskytter og nekter å dele. Det får meg til å tenke at den godeste Sigrid Undset hadde hemmeligheter. Kanskje ikke så reint få heller.