Bokhyllelesing: John Steinbeck

Bildekilde: pax.no

Dagdrivergjengen, originalt utgitt som Tortilla Flat (1935), er gjennombruddsromanen til nobelprisvinner John Ernst Steinbeck (1902-1968). Boka, som var Steinbecks fjerde, kom på norsk for første gang i 1938. Min utgave er fra 1995 og er oversatt av Haakon Bugge Marth (1901-1990). Steinbeck mottok Nobelprisen for sitt forfatterskap i 1962, og han er dermed mitt valg til niende og siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Egentlig skulle jeg lese Doris Lessing, men midt oppi influensakaos og julestri, blei det litt for mye med ei lengre bok. Derfor falt valget på John Steinbeck og den lille, humoristiske romanen om paisanosgjengen - 'de som drikker dram av syltetøyglass'.

Og drikke dram gjør de, i lange baner. Som oftest går det i vin, dårlig vin, utvanna vin, varm vin, kald vin, sur vin, stjålet vin - så lenge den kan drikkes, er de ikke nøye på hva det er. Målet for dagen er å bli mett, gjerne brisen eller noe påseila, men helst full. Så trenger de ikke å gjøre noe mer, annet enn å slumre i sola. Hvem er så disse paisanos? Vi befinner oss på USAs vestkyst, nærmere bestemt California, i den lille byen Monterey, og fordi det hele er så fint skildra i åpningskapitlet, lar jeg like greit Steinbeck fortelle sjøl: 

"Monterey ligger på skråningen av en bakke, med en blå bukt under, og en høy, mørk furuskog bakom. Den nedre del av byen er bebodd av amerikanere og italienere, som lever av å fange og legge ned fisk. Men oppe i bakken, hvor skogen og byen går i ett, og hvor gatene er uten asfalt og hjørnene uten lyktestolper, der har de gamle innbyggerne satt seg fast, slik som de gamle briter har satt seg fast i Wales. Disse som bor her, kalles for paisanos.

     De bor i gamle trehus som ligger på gårdsplasser fulle av ugress, og rundt omkring dem står furuer fra skogen. Disse paisanos er alt annet enn kremmere, de kjenner intet til den amerikanske handels innviklede system, og da de ikke eier noe som kan stjeles, utnyttes eller pantsettes, har dette systemet heller ikke kunnet virke synderlig på dem.

     Hva er en paisano? Det er en mann av blandet spansk, indiansk, meksikansk og forskjellig slags kaukasisk blod. Hans forfedre har levd i California i ett eller to hundre år. Han snakker engelsk med paisano-aksent, og spansk med paisano-aksent. Når spørsmål om rase kommer opp, påstår han indignert at han er av reneste spanske blod og ruller opp ermet for å vise at den bløte innsiden av armen hans er nesten hvit. Ellers er farven som på en godt innrøkt merskumspipe, og han kaller den solbrent. (...)"

I sentrum av begivenhetene står Danny, som Steinbeck beskriver slik: "Danny var liten og mørk og pågående. Da han ble femogtyve år, var bena hans bøyd nøyaktig etter de runde flankene på en hest." Danny og kompisene hans, alle fra Tortilla Flat, verver seg ved et uhell, og i godt berusa tilstand, til militæret, for å bidra til kampen mot Tyskland under første verdenskrig. Når de kommer tilbake, etter å ha kjørt inn mulesler, sitti i fengsel og marsjert rundt på trening med infanteriet i Oregon, skjer det noe som endrer livene deres. Bestefaren til Danny har dødd, og Danny arver to hus. To hus! Skjønt, å kalle dem hus er kanskje å ta i - rønne er muligens mer korrekt. Uansett er det litt av en rikdom, særlig for en som aldri har hatt noe av verdi, men det er også en forpliktelse. Danny kjenner vekta av eiendom på kroppen, bekymringene som følger plager han, men han nyter også å stige i anseelse blant folka i Tortilla Flat, og særlig blant kompisene sine. Nå er det slutt på å lurke rundt i grøftene, tigge ved bakdørene på restaurantene, stjele fra hagene til folk og sove i furuskogen - nå kan de sove i et hus, i ei seng!

Ja, for det sier seg sjøl at Danny ikke får bo lenge aleine. I begynnelsen leier han ut det ene huset, men får aldri noe for det. Da det brenner opp, kommer de ikke-betalende leieboerne like greit bort til huset der Danny bor. Med på rønnelasset følger derfor Pilon, Pablo, Jesus Maria Corcoran, Piraten og Store Joe Portugiser. Ja, og alle de fem hundene til Piraten. Også flere trakterer Dannys hus og dets nære omgivelser, på jakt etter vin, mat, eventuelt begge deler, damer, selskap eller litt penger. Å finne en skatt er det største ønsket til mange av de håpløse herremennene i boka, men de har lite hell med seg. Men de klarer seg fra dag til dag, på et noe skakkjørt vis og ved hjelp av en durabelig mengde matrester som Piraten innkasserer, så en kan kanskje si at lykka er bedre enn forstanden lell.

Ja, for det er nettopp noe av det jeg opplever er denne episodiske folkelivsskildringas hovedbudskap. Lykke er ikke noe som oppnås ved å kjøpe nye ting, eller ved å velte seg i luksuriøs mat og kle seg i eksklusive stoffer. Lykke er noe inni en, en stemning, en følelse, som ikke kan jaktes på eller lures fram. Danny og kameratene hans er nemlig stort sett lykkelige, enda de ikke har noe som helst. De bryr seg ikke heller, for de har hverandre. Og sjøl om den ene er slu og den andre er dum, den tredje er hjulbeint og den fjerde er lat, og alle er overtroiske, uærlige og stakkarslige, og de både krangler, kaller hverandre stygge ting, nedkaller forbannelser over hverandres opphav og ofte havner i håndgemeng, så vokser det fram et unikt fellesskap, basert på kameratskap og frihet, respekt og, ja, fyll.

I Dannys hus i Tortilla Flat oppstår det mange morsomme og mildt tragiske situasjoner, og de som bor der får virkelig gjennomgå. De er nederst på den sosiale rangstigen, sjøl om de bor i et hus, for de er noen fyllebøtter og noen rørekopper som aldri får gjort noe som helst. Det eneste hederlige unntaket er den tilbakestående Piraten, som hver dag selger et trillebørlass med opptenningsved nede i Monterey. Ellers går mannfolka sjelden ned til Monterey - der venter bare flåkjefta italienerpakk og arresten, som de i perioder hyppig frekventerer. Men stort sett holder de seg i Tortilla Flat hvor de rapper egg fra naboens høner, lunsjen til de glade parene som er på piknik i skogen, spriten til soldatene og så videre. De lurer de som lures kan på stadig nye og oppfinnsomme måter, pantsetter alt de har av verdi for å få litt vin, som de bærer på i kanner tildekt med gresstuster, eventuelt smugler rundt under jakka (hvis de har ei jakke). Og sånn fordriver de dagene i lag, som tittelen sier.

Dagdrivergjengen er inspirert av legendene om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Steinbeck peker på det sjøl allerede på første side og legger slik opp til intertekstualitet og komparasjon for den som ønsker ei sånn lesing. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke akkurat fant en slående likhet mellom de slappe og uskolerte paisanosene og den høviske, danna hirden til sagnkongen, som for øvrig drikker av forgylte drikkebegre. Men det er en artig parallell, for kan to verdener komme lenger fra hverandre? Neppe.

Steinbeck skildrer paisanosene og det lurvete livet deres godt, men til forskjell fra mange andre som ikke skriver om sin egen samfunnsklasse, utleverer han dem faktisk ikke. Fortellerstemmen, som er sjarmerende og lun, kommer med rammende karakteristikker av alle, men er aldri ondsinna eller slem. Det er en varme i tekst og tone, og sånn sett passer stilen godt overens med innholdet i boka. Danny og gjengen hans kan nemlig være brutale med hverandre, og andre, for det må de for å overleve. De har sin egen kodeks, egen moral, egen sans for hva som er rett og galt. Men innafor dette systemet, samfunnet i samfunnet, er det en slags balanse likevel, som er basert på at alle er i samme båt og at en må hjelpe hverandre for å komme gjennom dagen. Det er deres plikt å stå hverandre bi, slik Danny gjør når han lar alle bo hos seg uten å tjene stort på det - han tenker faktisk knapt på det. Varmen dem i mellom, sjøl om den like ofte tar form av skjellsord og velretta klasking som deling og tilfreds småhulking over vinglasset, er det bærende element. Og det er nettopp i denne varmen fra likesinna en finner lykke, i alle fall opplever jeg at det er det Danny og vennene hans konkluderer med.

Og det kan vi kanskje lære noe av? Nå, som mange av oss er bortskjemt med en overflod av julegaver? Disse gavene dekker noen behov, det er sant, og gavegivinga har uten tvil en viktig sosial funksjon. Men gavene i seg sjøl gjør oss ikke lykkelige, verken de mjuke tøflene, den dyre genseren, den morsomme filmen, den nyeste mobiltelefonen, det spennende spillet eller det glitrende smykket. Tilfredshet, ja, takknemlighet, ja, kanskje til og med tilfredsstillelse av et desperat ønske om å ha det som alle andre har, å vise status gjennom klær, ting og pynt, å bli sett, kanskje til og med lagt merke til. Men lykke, vedvarende lykke? Nei, da må vi se på hverandre, snakke sammen og være sammen, slik som Danny og kompisene hans. Først da ser vi virkelig hverandre - og oss sjøl i den andre.