Ungdomstid

Bildekilde: Bokelskere

Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter Ungdomstid, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.

Ungdomstid (Une Jeunesse, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. 

Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.

Og slik slutter boka.  

Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. 

Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?

Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. 

Ungdomstid var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.