Winterkrigen

Bildekilde: Bokelskere

Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, Winterkrigen, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket Fra Shakespeare til Knausgård fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot fra 2015 og Winter i verdens rikeste land fra 2016. Winterkrigen kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i Winterferie fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.

Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. 

Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer.  

Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?

Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?

Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik.  

Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer.