Biografi: Madame de Pompadour

Bildekilde: Bokelskere

Årets andre runde av Ingalills biografisirkel har kun ett eneste ord som tema: Død. Dette har jeg forstått på den aller enkleste måte, nemlig at vi skal lese om en person som er død. Jeg har valgt meg ei bok fra 2009 fra ulesthyllene, som handler om ei veldig død og veldig kul dame, som gikk under navnet Madame de Pompadour. Her kommer både en omtale om både den biograferte og om biografien.

Madame de Pompadour blei født som Jeanne Antoinette Poisson seint i desember i året 1721. Mora, Louise-Madeleine Poisson født De La Motte (1699-1745), var en slags fornem prostituert. Hun var svært vakker, Paris' vakreste, sa de, og kunne slik velge og vrake i elskere. Hun tok naturligvis for seg av mannfolka høyt på strå, det vil si de som hadde noe å tilby, være seg makt, status eller penger. Denne formen for strategisk tankegang tok Jeanne til seg. Det er mange måter å jobbe seg oppover på, og i 1700-tallets Frankrike var dette en legitim og svært nettverksbyggende karrierevei for både kvinner og menn. Kjærlighet blei sett på som leik.

Forfatteren av biografien Madame de Pompadour. Intelligens, skjønnhet, makt, Herman Lindqvist (f. 1943), skriver at det fortsatt er ukjent hvem som egentlig var Jeanne Poissons biologiske far. Det fins mange teorier, men de mest utbredte er at han var en av de rike brødrene Paris eller den lojale elskeren Charles-Francois-Paul Le Normant de Tournehem (1684-1751). Tournehem tok i stor grad på seg ansvaret for Jeanne og lillebroren Abel (1725-1781) og bodde etter hvert sammen med dem, mora og hennes ektemann, Francois Poisson (1684-1754). Tournehem hadde mange av de riktige sosiale og politiske kontaktene, og var i tillegg såpass bemidla at barna kunne skyves opp og fram.

Da Jeanne var ni år var det visstnok ei spåkone som forutså framtida hennes: Hun kom til å bli kongens elskerinne. Og da var det bare å legge seg i sælan! Fra den dagen blei hun kalt Reinette av familien, som betyr den lille dronningen. Mange tenker sikkert at ei slik historie bare er tull - oppdikta for å latterliggjøre henne eller noe i den gården. Men blant Jeannes etterlatte papirer var det en donasjon på 600 livres til Madame Lebon, spåkone.

Kongen i Frankrike var på dette tidspunktet den eneveldige Ludvig XV (1710-1774). Han blei konge som femåring og gifta seg i 1715 med den polske prinsessa Maria Leszczynska (1703-1768). Allerede i 1737 blei hun permittert som sengepartner, og kongen fant seg svært godt til rette med sine unge og yppige elskerinner. Han var nå på sin tredje offisielle, og en hel haug uoffisielle. Dronning Maria var sju år eldre enn han, svært religiøs, og, gjetter jeg, grusomt kjedelig for den yngre og fremdeles ganske kåte kongen (etter ti barn på ti år kan vel en hver kvinne miste piffen). Med andre ord: Han hekka rundt, og hun holdt seg inne på slottet i sine private gemakker, der hun sjeldent fikk oppmerksomhet fra kongen, men alltid spiste ett måltid om dagen foran øya på tjenerne. 

Når kongen ikke hekka eller kriga eller spiste eller var i hemmelige møter i sine private rom, var jakt det store. Han streifa rundt i slottsskogene rundt Paris på jakt etter vilt som var ala opp til nettopp dette formålet. Jaktfølget kunne bestå av mange hundre personer og laga både bråk og besvær, men kongen, som hadde 2580 hester på stallen, elska å være ute, ri, og å kjøre et digert jaktsverd inn i en kronhjort. Særlig etter at hans seineste elskerinne døde, var det kjekt å kunne ta en tur ut, helst hver dag. I disse skogene begynte Jeanne også å henge, i sine digre kjoler, høyhælte sko og med stivt oppsatt parykkhår. Det høres jammen innmari praktisk ut når en er på skogtur.

Jeanne malt av Nattier, 1746.
Bildekilde: Wikipedia

Som vi alle veit, møtes kongen og Jeanne. Året er akkurat blitt 1745, Jeanne er fylt tjuetre og kongen er trettifem. Etter bare noen få treff er affæren et faktum - de møtes på ball og under andre selskapeligheter i februar og mars, og allerede 31. mars viser Jeanne seg offentlig ved Versailles. Hun har fått selveste kongen på kroken, sjøl om hun nylig har fått barn nummer to med ektemannen sin. Hennes inntreden ved hoffet skal komme til å endre Frankrikes historie, og hun skaper massivt rabalder fra begynnelse til slutt. Ektemannen hennes derimot, er det få som bryr seg om. Han er mye i utlandet, og når han endelig kommer hjem etter ei lang reise, er hun borte og vel installert i en liten leilighet på Versailles. Han blir helt knust, men hun enser han ikke. Hun har nå begynt på sitt virkelige liv.

Men det er ikke lett. Det er en skandale for hoff og folk at Jeanne ikke er adelig. En ting er at den veldig kristne kongen, som han blir kalt, bytter ut sengepartnerne oftere enn han bytter hester, en annen er hvilken stand de kommer fra. Er det plutselig greit at kongen henter inn elskerinner fra borgerstanden? Hva blir det neste?! Kongen bestrør Jeanne med titler for å bøte på saken, uten at det hjelper nevneverdig. De som har bestemt seg for å være hennes fiender, er det livet ut. De øvrige klarer hun etter hvert å komme overens med. Noen av dem forblir hennes trofaste venner så lenge hun lever.

Jeanne fikk det innmari tøft ved hoffet, særlig i begynnelsen. Hun hadde masse å lære om etiketteregler og det utrolig detaljerte og findelte hierarkiet, og enda mer å bevise. For hoffet var hun et null. Hun blei offer for mangfoldige motarbeidelser, hun blei gjort narr av og driti ut og omtrent alle så ned på henne fordi hun kun var den neste i ei lang, endeløs rekke av klamme hoffdamer. Heldigvis for Jeanne var hun ingen hoffdame. Og det var vel også det kongen likte, skriver Lindqvist. Jeanne var forfriskende, lett og uredd. Hun snakka annerledes enn den forfina Versaillesdialekta, hun tenkte annerledes, leste andre bøker og var ikke redd for å ta en diskusjon eller å ytre seg. Hun var morsom, leiken, ubekymra og ikke så fastklemt av stand og normer. Hun holdt på prinsipper og meninger også i møte med den eneveldige solkongen.

Lindqvist skriver at Jeanne trolig blei gravid minst tre ganger med Ludvig, kanskje flere, men at hun aborterte alle gangene (det engelske Wikipedia opererer med to aborter). Det tok på både psykisk og fysisk, og både hun og kongen trengte avbrekk fra det intense hoffet etter noe slikt. De dro derfor til noen rurale hus i Versaillesparken som Jeanne hadde satt i stand, og leika at de bodde på landet, borte fra alt som het regjering og ministre, hoff og dronning. Der var det bare dem, de hvilte og prata og kom raskt til hektene. Men ett slag var verre enn disse abortene. Jeanne fikk som sagt to barn med ektemannen sin. Sønnen hennes døde før han var fylt året, og datteren, Alexandrine, døde som niåring i 1754, trolig av en sprukken blindtarm. Jeanne kom aldri over datterens død.

Legene var som regel de som tok livet av pasientene, bemerker Lindqvist tørt. Sjukdommer som kopper og meslinger var dødelige på grunn av manglende forståelse for smitte og totalt feil metode for helbredelse. Oppskrifta ved sjukdom var heftig årelating, setting av klyster og inntagelse av brekningsmiddel, gjerne alt på en gang - med andre ord å tømme pasienten totalt for kroppsvæske og næring. Det bidro underlig nok ofte til å forverre tilstanden. Få alvorlig syke overlevde den kuren, skriver forfatteren. Og et viktig ekstrapoeng er at datidas hygiene virkelig ikke var noe å rope hurra for. Dobøtter og nattpotter blei tømt rett ut av vinduene sjøl på Versailles, så det gjaldt å holde på hatten.

Jeanne får et utrolig innholdsrikt og spennende liv. Hun jobber seg stadig oppover i det sosiale hierarkiet ved statsadministrasjonen og innover i de mange statssakene. I løpet av kort tid beviser hun at hun er klok, kvikk og strategisk, og hun blir fort uunnværlig for kongen. I mange, mange år er hun kongens nærmeste samarbeidsparter på alle fronter, og de er sammen dag og natt. Sjøl etter at deres seksuelle forhold er over, beholder hun sin posisjon ved hoffet, og fortsetter å øke sin personlige makt. 

Jeanne malt av Boucher, 1756.
Bildekilde: Wikipedia

Jeanne var kompleks og hadde usedvanlig mange ferdigheter som kongen verdsatte. Ikke bare var hun lynende intelligent og vidunderlig vakker, en dyktig sanger og en av Frankrikes beste amatørskuespillere. På en og samme tid fylte hun rollene som elskerinne og venn, som politiker og psykolog, statsminister og regent. I realiteten styrte hun den digre skuta som var 1700-tallets Frankrike i nesten to tiår, enten indirekte eller direkte. På et visst punkt måtte alle saker innom henne før hun la dem fram for kongen, som hørte på og ofte tok hennes råd. Hun hadde visitter hele dagen, og var å se i offisielle sammenhenger hver kveld. Hun fikk enormt mye å si for fransk kunst og kultur. Alt med benevnelsen pompadour er naturligvis oppkalt etter henne, i tillegg til alt hun ikke fikk æra for.

Mye kan sies og skrives om Madame de Pompadour som ikke allerede er skrevet her. Hun er kort og godt en fascinerende person. Hun var utrolig skarp og svært effektiv i sitt arbeide. Hun var talefør og skrivekyndig, retorisk og taktisk, hun fikk den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger og hadde råflaks med genene, sine talenter og sin talentforvaltning. Hun var kløktig og rask, strategisk og følsom, hun var kongens private muntrasjonsråd og samtidig var hun hoffets, nei, hele rikets syndebukk. Om noe gikk galt, og det gikk galt, fikk hun skylda. Hennes fiender stod bare og venta.

Men hun dro ikke. Hun blei, helt til hun måtte bæres ut på båre, uten pust og puls. Og da var hun ikke Madame de Pompadour mer. Og kongen var atter aleine.

Biografien om Madame de Pompadour er ført i pennen av en svenske, som ofte benytter anledninga til å løfte fram svenske bedrifter i samme tidsperiode, som krigføringer, konger og ambassadørenes bedrifter og tanker. Det er sikkert for å aktualisere boka en smule for folket. Det funker dessverre litt dårlig når leseren er norsk, sjøl om jeg setter pris på anekdotene for anekdotenes skyld. Ofte har de likevel ikke så mye å si i konteksten.

Boka er lettlest og repetitiv. En trenger ikke huske på det en leste tre, ti eller hundre og tjue sider tidligere. Lindqvist forklarer det gjerne en gang til, av og til på eksakt samme måte. Språket preges av disse gjentakelsene og er ineffektivt, litt oppstylta og skravlete. Det er lett å se påvirkninga fra journalistikken i disposisjon og gjennom bruk av temasetninger. Det gjør lesinga lite spennende, sjøl om det forsåvidt er interessant nok. Forlaget kunne gjerne kutta en god del uten at det ville gått ut over lesverdighet og innhold.

Som biografier flest er ikke boka særlig overraskende: Hovedpersonen fødes, lever og dør - helt standard. Lindqvist følger i stor grad kronologien og hopper bare i tid hvis det er nødvendig. Slik sett er boka ryddig og oversiktlig. Lindqvist er ingen stor skildrer, men er god på oppsummeringene. Han forsøker seg stundom på noen kleine psykologiseringer som bærer preg av hans eget ståsted, et mannlig og noe forelda blikk som domineres av utdaterte oppfatninger. Jeg skulle naturligvis ønske at han holdt seg for god for slikt, samt forfatterkommentarer, fordi det får verket til å framstå som svakt. Og historia til Jeanne er jammen mer enn sterk nok til å stå på egne bein!

Det Lindqvist derimot gjør bra, er å trekke historiske linjer både bakover og framover. Slik får han Europas historie til å henge sammen med alle dens kriger og monarker, ministere og tronpretendenter, hoff og skandaler. Mye fra Jeanne og Ludvig XVs tid er med på å bygge opp til det som seinere blir revolusjonen. For, rett skal være rett, vel var hun ei fantastisk stilig, kul og imponerende dame med bein i nesa og vett i skallen, men hun var også svært raus med rikets finanser. Å se at monarkens elskerinne pusser opp slott etter slott, kjøper statuer og får laga digre malerier av seg sjøl i full størrelse, må ha vært provoserende for det fattige og sultne folket som naturligvis ikke visste når hun brukte egne midler og når hun disponerte Frankrikes penger, som hovedsaklig var inntekter av skattlegging av alle som ikke tilhørte hoff, adel- eller presteskap (unntatt tjuendedelen fra 1749).

Men det er klart, et hoff koster penger. Konger koster, dronninger koster og elskerinner koster. Jo større forlystelser og fornøyelser, jo bedre. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet, jo dyrere. Og Frankrikes 1600- og 1700-tallshoff stod i en særklasse. Versailles var et slags ledende motehus for alt fra stil til etikette, kjoler og hæler, frisyrer og fester, og mange andre hoff kopierte det franske (blant annet det svenske, noe Lindqvist forteller villig om). Alt skulle stemme. Og landsbyen Versailles var så fokuserte på seg sjøl at de glemte verden utafor, det møkkete Paris og alle menneskene der. Helt til de plutselig stod i slottsparken.

Jeanne malt av Drouais, 1764.
Bildekilde: Wikipedia

Det kan ikke ha vært lett å ha byrden Frankrike hvilende på skuldrene. Madame de Pompadour jobba dag og natt, med statsadministrasjon og kongen, hun hadde visitter og møter og råd. Hun frykta attentater og forgiftninger, men lot ingenting stanse henne. Hun sa i mot sine fiender og holdt stand med kongen, i last og brast, på teater og i de private gemakkene, på offisielle middager og rideturer. Hun sleit seg ut. Da hun døde av tuberkulose i 1764, var hun førtito år. Men håret var grått, hun hadde hatt smerter i mange år og hadde lenge hatt problemer med å gå i de hemmelige trappene som knytta hennes og Ludvigs leilighet sammen. 

Kongen pleide henne gjennom sjukdommen og gråt da hun døde. Han ga henne en begravelse verdig en hertug og uttalte til sin livlege, Sénac: Bare jeg fatter rekkevidden av hva jeg har mistet. Det var nok ekte det de hadde, Jeanne og Ludvig. Ekte kjærlighet, ekte vennskap og en genuin respekt for hverandre. De var virketrang og gjennomføringskraft i skjønn forening. Hun fikk rett, spåkona. Men hadde hun også sett hva Jeanne kom til å gjennomføre, hadde nok niåringen blitt stansa. Og historia hadde vært en annen.