søndag 9. april 2017

Ingunn Steinfinnsdatter

Bildekilde: Bokelskere
Så forsvinner han, da, Olav, festermannen hennes. Det er natt, det er kaldt, månen skinner bleikt og snøen glitrer mellom trærne. Han spenner på seg skiene og byr henne farvel. Kommer han snart igjen? Hun veit ikke. Hun veit bare at han må flykte, nå, fort, og at han må komme seg så langt unna som overhodet mulig. Steinfinnssønnene vil være etter han om kort tid, klare til å innkassere det de mener de har krav på. Da vil det ikke være mye igjen av Olav etterpå -.

Olav! Det skulle jo ikke gå slik! Men like fullt drar han nå, han glir inn i nattemørket på skiene. Fort. Vekk fra henne og gården, vekk fra biskopen og klosterbrødrene og Hamar, fra Frettastein og barndomslivet deres, fra venner og kjente og alle som har hjulpet og støtta og tenkt og snakka med han og henne. Vekk fra fiender som aldri vil la han få henne, sjøl om de er hverandres, nå mer enn noen sinne tidligere, overfor hverandre, overfor Gud. Slik er det når han forsvinner, ut i mørke vinternatta. Og Ingunn står igjen aleine.

Heldigvis for henne har han frender som verner om henne. Hun er jo Olav Audunssønss festermøy, denne unge jenta. Hun er sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun gjør ikke annet enn å vente, det er klart de må verne henne. Ingunn er apatisk og stille og framstår som enkel, usikker og tungnem. De trøster henne med at han nok snart kommer tilbake. Han må bøte, skaffe penger, finne slektninger og stormenn som vil støtte hans sak. Han kommer nok snart. Så vil han ta henne med seg til gården i Hestviken. Han skal det, det var det han sa, det er det han alltid har sagt, det er det hun har drømt om. Barna skal løpe rundt med gyllent hår, hun blir husfrue med nøkler og linskaut, han blir husbond med belte og friskt farga klær, så er det gården, skipene, havet -. Månedene går, uten at de får vite nytt. Åra går. Ingunn veit ikke en gang om han lever.

Etter hvert glir hverdagen lettere for Ingunn. Hun tar seg av gamlemor på gården, er hos henne, steller henne. De har det fint sammen, de to, og Ingunn slipper å sitte aleine med tankene sine og lengselen og savnet og alle spørsmålene hun aldri får svar på. De behandler henne som ei uvettig ungmø, et ingenting som må føs på. Hun er en byrde, men de synes synd på henne, den glemte festermøya, kvinna som for alltid skal leve i skam og ensomhet. De har jo skjønt det for lengst, alle andre, at han ikke kommer tilbake -. Mens de andre er opptatte med å sladre, blir Ingunn kvinne for alvor. Ei voksen kvinne som trenger å bli sett, hørt og rørt ved.

Undset skildrer Ingunn Steinfinnsdatter utenfra i begynnelsen, slik at leseren lures til å tro på den tafatte og tause ungjenta som finner seg i at kjæresten hennes stikker av. Vi blir irriterte over den manglende interessa hun viser - hvorfor spør hun aldri etter Olav? Hvorfor prøver hun ikke å ta kontakt, kan hun ikke skrike, trampe, rømme? Vi leiter etter det utagerende og opprørske, de voldsomme uttrykkene for et indre kaos. Etter hvert forstår vi at Ingunn ikke er slik. Hun lukker seg inne. Alle tanker, all smerte, det enorme nederlaget, skammen, savnet - hun lukker det inne i seg sjøl, presser det ned, kveler det. Hun lar drømmen om de lyslugga barna fare. Hun ser ikke lenger for seg gården og kjenner ikke lenger vekta av nøklene. Dette er hennes skjebne. Det står enorm respekt av hennes vilje til å akseptere sine omgivelser og livsvilkår. Helt til de blir så ille at hun må fornekte, forkle og forakte.

Dette er virkelig Ingunns bok. Nesten hele teksten er fokusert på henne, på hver flik av utviklinga, på hver eneste endring, hver strømning som påvirker henne, rykkene i følelsene og desperasjonen i tankene. Undset borer djupere og djupere i hennes psyke etter hvert som utfordringene strømmer på. Når hun har oppnådd balanse i livet, når hun har funnet seg til rette og funnet mening i sine gjøremål, vippes hun totalt av pinnen. Hun er uforberedt når han kommer. Hun trekkes mot han samtidig som hun ikke vil, hun frister, men tør ikke. Hun er bundet, for evig bundet, hun skal være bundet! Men bare å kjenne lenkene slippe -. Møtet med Teit blir brutalt, og konsekvensene fatale. Skjebnen innhenter Ingunn Steinfinnsdatter.

I det svarte og dystre viser Ingunn at hun er mye mer enn sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun arbeider intenst, og for oss lesere, som skjønner hvordan det henger sammen, er hun den sterkeste kvinna som fins. Hun viser både mental og fysisk styrke, hun kjemper innbitt mot framtida, hun viser oppfinnsomhet og kløkt, vilje og utholdenhet, drevet til randen av galskap og desperasjon. Det er så en kan høre henne skrike ut mellom orda, mellom setningene, opp fra sidene; et vilt, kraftig brøl, fryktinngytende og sårt. Ingunns rop, etter noen. Etter Olav?

Undet makter å fange denne utviklinga og kompleksiteten i Ingunn på en tilsynelatende enkel måte. Hun skildrer så lett og inngående på samme tid, og åpner den lukkede Ingunn. Skildringene rommer landskap, miljøer, personer og psyke, alt elegant og profesjonelt utført. Ingen setning er overflødig, ingen kommentar er tilfeldig. Hele universet er gjennomtenkt, nesten gjennomlevd. Det er som om Undset er Ingunn, slik vi som leser også blir Ingunn. Vi hører henne hive etter pusten og kjenner hvordan det dunker i brystet, vi føler trestammens ru bark mot handflatene, det kalde vannet som trekker inn gjennom de mjuke hosene, hører hestehovene som dunker mot stien, ser skodda som kommer snikende og gjør det tjukkere å puste. Det plutselige, sviende slaget mot kinnet.  

Det er ei utviklingshistorie og ei undergangshistorie. Ingunn som stiger før hun atter må synke, men denne gangen så djupt at hun ikke veit om hun noen sinne vil komme opp. Den trivielle og sutrete femtenåringen vi møter i første bok fins ikke mer, hun er blitt forvandla gjennom utfordring etter utfordring, mange år med synd og bot, innbitt utholdenhet, undertrykkelse av selvet og et voksenliv hun ikke var rede for å takle. Likevel blir det for mye lidelse og sorg, sjøl for ei moden kvinne. Til slutt må hun gi opp. Det fins ingen annen utvei, slik hun ser det. Hvordan skal hun klare å se Olav i øya igjen? Hvordan skal hun klare å leve normalt, leve overhodet? Hun har gjort det verste, hun gir seg sjøl sin endelige dom og gjør seg rede. Deretter skjer det ingen forventer, og på et par sider forandres absolutt alt.

Sigrid Undset (1882-1949) innfrir så til de grader i andre bok av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken. Første bind består av tre bøker, Olav Audunssøn gifter seg, som du finner omtalt her, Ingunn Steinfinnsdatter som du har lest om over, og Olav Audunssøns lykke, som jeg nå skal begynne på.

2 kommentarer:

  1. Nå ser jeg frem til å starte med innlegget om disse bøkene! Så utrolig spennende du skriver om Ingunn og hennes skjebne. Hvordan hun utvikles fra uerfaren og sutrete jentunge til kvinne, og hvor lett det er å irriteres over henne. Men sannelig! Det var ikke enkelt å være kvinne i den tiden, noe også Olav stundom er inne på. Det er en fryd å lese anmeldelsen din, Hedda! Som å oppleve om igjen boken om Ingunn. Dette må virkelig få andre til å ønske å lese bøkene :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Birthe! Jeg ser veldig fram til å lese innleggene dine:) Og bøkene burde virkelig leses av mange, det er jeg helt enig med deg i. Vi får håpe det hjelper at vi løfter dem fram med omtaler!

      Slett