Hett blod

Det var helt tilfeldig at jeg kjøpte den lille romanen Hett blod (påbegynt i 1937, antageligvis fullført i 1938) av den russisk-franske forfatteren Irène Némirovsky (1903-1942). Fordi det allerede er nesten ett år sida, husker jeg ikke helt hva som appellerte til meg da jeg tok den med meg, men jeg tror jeg blei overbevist av alle andres positive bemerkninger. Dessuten huska jeg forfatternavnet fra suksessen med Storm i juni for noen år tilbake. Men jeg er ikke så glad i tjukke, store bøker med handling fra krigen, derfor ville jeg ikke lese akkurat den. Hett blod, derimot, har lite med den andre verdenskrig å gjøre.

På sett og vis fortjener romanen betegnelsen styggvakker, en term jeg er forsiktig med å bruke, men som blant annet også passer på Per Olov Enquists roman Styrtet engel fra 1985. Handlingene i Hett blod er kanskje ikke så brutale som i Styrtet engel, men både Némirovsky og Enquist viser fram en kombinasjon av råhet og ømhet hos menneskene de skriver om. Begge lader situasjoner og setninger, og en klemt, sitrende spenning ligger i og under teksten. For en utålmodig leser kan det nesten ikke gå fort nok, men her er det vesentlig å lese alt, også naturskildringene og de ubetydelige dialogene. For når en kommer til slutten, viser det seg at ingenting var ubetydelig likevel. Némirovsky har skapt en elegant sirkelkomposisjon, hvor de viktigste elementene blir holdt hemmelige helt til slutten og kaster lys over begynnelsen.

Hett blod er på mange måter en kjærlighetsroman, men den handler også om tragedier, moral og ensomhet. Kan en glemme alt som er hendt en tidlig i livet? Kan en skape seg et liv og en identitet uten å akseptere de hendelsene som har skapt en? Er det greit? Og hva med konsekvensene? Némirovsky viser fram forskjellige måter å undertrykke på, både handlinger, følelser og minner. Hvordan er det å leve med skylapper, lokket på, distansert fra eget følelsesliv, indre liv? Det at flere av personene i boka undertrykker seg sjøl og sin egen historie, skaper et press i teksten, en uro og en dobbelhet. Dette reflekteres også i at hovedpersonen og jeg-et i boka, den gamle Sylvestre, kalt Silvio, forteller oss utvalgte episoder fra nåtid og fortid. Leseren drives framover kanskje først av nåtidshandlingene, dernest av egen nysgjerrighet og sparsommelige ledetråder. Og hva med det Silvio forteller? Er det sant?

Noe av det fineste i romanen er stemningene. Némirovsky skisserer raskt og lett, det hele virker uanstrengt og naturlig. Hun skriver visuelt og sanselig, så det er lett for leseren å være med. Hun går også tilbake på enkelte hendelser og utbroderer dem litt, slik at bildet stadig blir klarere - og større. Boka er full av gode passasjer og flotte overganger. Det stødige, tilbaketrukne, nesten objektive perspektivet kler både Silvio og fortellinga. Sjøl om mange elementer er tragiske og triste, er alt veldig fint fortalt. Romanen er også overraskende usentimental. Jeg hadde nok forventa at forfatteren skulle være mer ordrik, men er veldig glad for at hun ikke er det. Det knappe, konkrete og nå er en sterk kontrast til alt før. De mange pausene, avsnittene og kapitlene skaper luft og rom i teksten.

Begjær står sentralt i romanen, være seg etter større eiendom, mer penger, opplevelser, kvinner, menn. Dette begjæret er noe av det som Némirovsky betegner som hett blod. Det er særlig de unge som har det hete blodet, som ikke lar seg roe, som ikke er rasjonelle, som følger blodet, hjertet. Konflikten mellom den hete, unge generasjonen og den eldre, kjølige generasjonen er vesentlig. De mellommenneskelige relasjonene er derfor helt avgjørende, og flere "ulovlige" trekantforhold skisseres opp. Men Némirovsky er elegant og profesjonell til siste setning, og holder seg for god til å komme med utmalende skildringer av seksuelle forhold. Dette fraværet skaper i seg sjøl spenning, og gir tidvis et voldsomt trykk til teksten som tilsynelatende oser av uforløst begjær.

Hett blod er lagt til en liten fransk landsby. "Dette området i Midt-Frankrike er både vilt og rikt. Alle bor for seg selv, på sin egen eiendom, er skeptiske til naboen, høster kornet, teller penger og bryr seg ikke om noe annet." (Némirovsky 2009:18). Men det er ikke helt sant, det som Silvio sier. De bryr seg om sladder. Landsbysladderen kan være truende, nesten farlig. Derfor er det spesielt viktig å holde hemmeligheter hemmelige. Sjøl om dette bondske miljøet kanskje for mange kan virke gammelt, utdatert, så er det nettopp ikke det. Vi har vel alle kjent på presset fra menneskene rundt oss, blitt tvunget til å forsvare valg. Og de fleste har også en hemmelighet eller tre. I så måte er romanen tidløs. Og fordi Némirovsky skildrer menneskene, med alle deres feil, men samtidig med varme, frister hun til gjenlesing.