Camilla Collett: Mot forfatterdrømmen

I år er det 200 år sida Camilla Collett (1813-1895) blei født, og 100 år sida norske kvinner fikk allmenn stemmerett (1913). Dette henger nærmere sammen enn en kanskje skulle tro, og begge deler er verdt å feire!

De fleste har vel hørt navnet før, men det er kanskje ikke alle som er klar over hva Camilla Collett (født Jacobine Camilla Wergeland) i sin tid var kjent for. Hun tilhørte den sagnomsuste Wergeland-familien, hvor storebroren var urokråka, idealisten, opplysningsmannen og forfatteren Henrik Wergeland (1808-1945). Pappa Nicolai Wergeland (1780-1848) var heller ikke helt a4 etter embetsstandens syn, da han i sitt arbeid med å fri Norge fra unionen med Danmark (og heller sende landet inn i en union med Sverige) la seg ut med brorparten av embetsmennene (som foretrakk Danmark), særlig i 1814. Men han var et viktig medlem av riksforsamlinga vinteren 1814, og sjøl om han ikke blei gjenvalgt samme høst, så fortsatte han ivrig som politiker, ved sida av å virke som sogneprest og seinere prost. Han har også en omfattende litterær produksjon, både av opplysende og religiøs art. Et av målene hans var at demokratiets verdier skulle spres til folket, noe begge de mest berømte barna hans også jobba for, men på hver sin måte.

Oppdragelsen i Wergeland-hjemmet, først i Kristiansand, seinere på Eidsvoll, foregikk i beste opplysningsånd, og både guttene Henrik, Harald og Oscar og jentene Augusta og Camilla, fikk lese, lære språk, musikk, naturvitenskap m.m. De hadde huslærer hjemme på Eidsvoll, og alle barna fulgte undervisninga. Camilla blei i tillegg sendt bort på skole i tenåra, først ett, og seinere to år - det er alt hun fikk av formell utdanning, noe som da var mye mer enn gjennomsnittet. I Christansfeld møtte hun den litt eldre Christiane, som fikk avgjørende betydning for Camillas seinere yrkesvalg og livsførsel. Broren Henrik fikk på sin side studere ved det fremdeles nokså nye Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) fra 1825.

Den unge Camilla Wergeland traff forfatterspire og samfunnsdebattant Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) allerede i 1830. Romansen mellom dem er mer enn velkjent, og hans førsteinntrykk av henne er å finne i diktet "Soiree-billeder" (Nyere Digte 1844/45). Det var sikkert mange årsaker til at det ikke blei akkurat de to, men den tradisjonelle historia forteller om sterke konflikter mellom Welhaven og Henrik (og tidvis også Nicolai Wergeland). Kort fortalt krangla de unge menn via ymse aviser, ofte på vers, og blei frontfigurer i hver sin studentgruppering. Sjøl om konflikten kanskje begynte uskyldig og omhandla stilidealer og språk i lyrikken, fikk den alvorlige konsekvenser. En kontinental mann som Welhaven, som ønska kulturelt samband med Danmark og resten av Europa (klassisk kultur og klassisk skolering), var ikke noe passelig parti for Camilla Wergeland, som kom fra en patriotisk og "folkelig" familie, hvor faren arbeida for nettopp kulturell frigjøring fra Danmark som en del av å spre de demokratiske idealene. Bøndene, folket, skulle opplyses og løftes fram. Paradoksalt nok blei Camilla Wergeland fort en svært kontinental og bereist dame, og Camilla Collett pendla nesten fast mellom flere europeiske storbyer.

Camilla Wergeland begynte tidlig å skrive, og fra 1830-årene førte hun dagbok og en vid korrespondanse. Her kan en blant annet lese om hennes versjon av konflikten mellom Welhaven og familien Wergeland. Dette er seinere blitt utgitt. Hun var også mye i utlandet på 1830-tallet, og bodde blant annet ett år i Hamburg. Der var hun i en tid forlova med en svensk diplomat. I 1939 forlova hun seg hemmelig med Peter Jonas Collett (1813-1851), jurist og seinere professor ved Universitetet i Kristiania. De gifta seg to år etter, og fikk fire sønner på seks år, og levde lykkelig inntil Peter brått døde. Camilla Collett fikk enkepensjon, men det var ikke nok til både fem mennesker og et hus. Allerede i 1852 måtte hun selge huset og sette bort to av barna til slektninger.

Sammen med Peter hadde Camilla på 1840-tallet skrevet en del essays og artikler for Den Constitutionelle. Her kommer kvinnesaksagendaen hennes tydelig fram. Hun er forut sin tid når hun setter kvinnas stilling under debatt, og har et både moderne og romantisk syn på kjønnene. Moderniteten ligger i at hun erkjenner at kvinner og menn er ulike, men likeverdige. For at kvinna skal realiseres, setter Collett krav både til menn og kvinner: mennene må anerkjenne og respektere kvinna, mens kvinnene må bli bevisste sin egen posisjon og aktivt ta tak og endre den. Kvinnene må gjenvinne sitt menneskeverd. Her er det lett å trekke tråder både bakover og framover til andre feminister, f.eks. Simone de Beauvoir. Det mer romantiske aspektet dreier seg om at menn og kvinner er skapt som åndelige partnere for hverandre, noe vi i dag kanskje vil omtolke til det noe mer vasne begrepet "sjelevenner". Men for at mann og kvinne skal kunne oppnå nettopp dette, for at de skal kunne ha glede av hverandre også intellektuellt, må kjønnene likestilles. Som likeverdige partnere, med like muligheter for å utvikle seg, kan en gjøre nettopp dette, sammen. Inkludert i dette ligger både en heftig kritikk av datidas samfunn, og sterke krav om adgang til høyere utdanning, arbeidsmuligheter, stemmerett med mer. Kvinnas rolla skulle ikke være begrensa til ekteskap og huslige sysler.

Camilla Colletts innsats for kvinnesaken og hennes viktighet som foregangskvinne blei befesta i 1884. Da blei hun hedra med æresmedlemsskap i den nystifta organisasjonen Norsk Kvindesags-Forening.

De andre innleggene om Camilla Collett finner du her: del 2, del 3 og del 4.