Camilla Collett: Amtmandens Døttre

Camilla Collett debuterte med den delvis sjølbiografiske romanen Amtmandens Døttre som blei utgitt anonymt i to deler i 1854/55. Her gir hun et innblikk i ei ung kvinnes liv, og de forventninger og krav hun konstant må forholde seg til. Sofie Ramm skal være dannet og skal kunne konversere og te seg pent i alle situasjoner, hun skal musisere, tegne og brodere. Hun må være tekkelig og anstendig og akkurat passe av både det ene og det andre - og aldri for mye. Men det viktigste er kanskje at hun skal adlyde både mor, far og ektemann, når den tid kommer. Jenter og kvinner skal helst ikke ha egen vilje, skal helst ikke tenke.

Men ungjenta Sofie gjør nettopp det. Hun tenker, vil og kan. Og hun skriver dagbok. Store deler av romanen er Sofies dagboksnotater og brevveksling med venninner. Og det grepet fungerer veldig godt. Gjennom dagboka kommer vi helt tett på Sofie og hennes fortvilelse. Hun har vært hos en tante i København, og der liker hun seg så godt. Det er stimulerende å være der, det er nytt og spennende, og det er mange mennesker å prate med. Sofie er fri i byen, fri fra alt som henger over henne hjemme, moras formaninger, plikter og arbeid, fri fra fasaden som familien desperat opprettholder utad. Sannheten er at alle må arbeide for at det skal gå rundt økonomisk, at de to eldste søstrene er djupt ulykkelige i sine ekteskap og at søstera Amalie skaper skandale ved å ikke gifte seg med den gamle presten mora har valgt ut for henne.

Sofie ser hvordan mora manipulerer og presser de to eldre søstrene (mens broren går fri for all slags press) til å gifte seg med menn de ikke er forelska i og ikke engang bryr seg om. Slik vil hun ikke bli, slik vil hun ikke leve, men er det i det hele tatt et alternativ å velge kjærligheten? Og hva er kjærlighet? Sofie dras mellom sine egne følelser for flere menn. Hennes mangel på erfarenhet, hennes uvisshet, og datidas krav til normer fører til at Sofie ikke konfronterer eller tar tak i situasjonene. Hun er på mange måter fanga i mellom flere hensyn og forventninger. Mora er uten tvil den strengeste, men Sofie er også hard med seg sjøl.

Collett kritiserer hele den samtidige embetsmannskulturen i Amtmandens Døttre, en undertrykkelse satt i system. Mødrene oppdrar døtrene strengt og uten hensyn til utviklinga av både et barnlig og voksent jeg, en egen identitet. Jentene får aldri veiledning og råd, får ikke inderliggjøre og tenke, kjenne etter eller ville, og har stort sett ikke muligheter til utdanning og et eget valgt yrke. Det som venter, når rett alder nås, er i beste fall et fornuftsekteskap med en grei fyr, i verste fall et tvangsekteskap med en fæl fyr. Kvinner og menn spiller på helt ulike arenaer og har vidt forskjellige rettigheter både juridisk og samfunnsmessig. Å være underdanig og undertrykt er liksom helt greit, det er normen. Dette vil verken Sofie eller Camilla Collett være med på. I dette er det mulig å trekke paralleller til Colletts eget liv: hun og Peter valgte hverandre, det var ikke et arrangert ekteskap. Og de var lykkelige, så lenge det varte. Dette valget, friheten og myndigheten og respekten en trenger for å kunne ta dette valget, stiger fram som det Collett ønsker å oppnå. Likevel kaller hun romanen for "mit livs lengste tilbakeholdte skrik".

Amtmandens Døttre er et realistisk verk, men på grunn av dens mange poetiske passasjer, blir den ofte også nevnt i forbindelse med poetisk realisme. Jeg synes det er viktig å påpeke at det er flere essayistiske partier i boka, hvor Collett nærmest trer ut av sine egne romanrammer og kommenterer samtida si direkte, uten filter. Dette kan av og til gjøre romanen mer sakprosaaktig og tyngre, men Colletts agenda er tydelig, og hun vender alltid tilbake til fortellinga om Sofie. På mange måter kan en si at historia om Sofie kun er iscenesatt nettopp så Collett kan framvise, eksemplifisere og debattere det hun mener er rett og galt i samtida - men uten at hun mister grepet om verken egne erfaringer som ligger til grunn for romanen, eller de litterære virkemidlene. Det er et imponerende arbeid. Amtmandens Døttre regnes også som den første norske tendens- eller samfunnskritiske roman, hvor Collett elegant peker framover mot det moderne gjennombrudd. Sjøl om tendensdiktninga har fått mange tilhengere etter Collett, føler jeg at hun på mange måter fortsatt det eneste i sin klasse. Det er nok fordi hun var først ute med det hele, fordi det både var og er så slagkraftig og fordi det er vanskelig å beskrive en roman som er så kompleks og som fikk så mange direkte, indirekte, korte og lange ringvirkninger.

Ved utgivelsen av romanen blei Collett (den da anonyme forfatteren) beskyldt for å være ubeskjeden, tendensiøs og altfor pessimistisk i skildringa av kvinners vilkår (snl.no - merk at første del, som kan beskrives som en kjærlighetsroman, fikk positiv mottakelse). Dette til tross for at romanen delvis bygde på Colletts egne erfaringer, både som ung kvinne i embetsstanden og som vitne til søstera Augustas arrangerte ekteskap, dessuten også som en klok og skarp observatør av det norske samfunnet, noe som burde gi teksten, og Sofie, sannhetsgehalt. Men det var visst både støtende og fremmed at ei kvinne skulle ytre seg offentlig på det viset og hevde både det ene og det andre. Boka problematiserer nemlig ikke bare oppdragelse, men også moral. Mødrene får som kjent gjennomgå, men heller ikke mannfolka får gå fritt: Hva er fedrenes ansvar i dette? Hvorfor er det greit at menn kan ha erfaringer som kvinner, ifølge datidas normer, ikke tillates å ha? Hvorfor kan en ikke bli kjent, bli forelska, på like vilkår? Er det greit at et ekteskap er en kontrakt som handler mer om tilbud og etterspørsel enn kjærlighet? Colletts roman er kanskje pessimistisk, men den er også sann. Det var nettopp slik det var. Det viser bokas slutt tydelig.

Camilla Collett er rett og slett for tidlig ute med å sette problemer under debatt. Kanskje samfunnet, det vil si den stemmeberettigede delen av mannfolka, ikke var modne nok? Men når Brandes endelig suser inn med sine berømte forelesninger og bøker fra 1872, er det kjærkomment, til en viss grad også for Collett, som har en utrolig stor essayistisk produksjon utover siste halvdel av 1800-tallet og som gjennom den legger grunnlaget for mang en debatt. Men da har ideene hennes, perspektivet, kritikken, sirkulert i atten år og satt seg, både hos henne sjøl og hos den lesende og skolerte del av landets befolkning. Hun har bevisstgjort mange kvinner, tvunget mange familier til å ta affære med tingenes tilstand og satt embetsstanden og det arrangerte ekteskapet i et grelt lys. Og i tillegg er embetsstanden og dens åtte til ti tusen personer i seg sjøl et synkende skip - opp kommer både bønder, arbeidere, målfolk, avholdsfolk og kvinnene - og alle krever sin del.

Det er ikke uten grunn at Collett får æra for å ha bana veien for alle andre kvinnelige forfattere seinere i århundret. Hun makta å gjøre det få klarer: sette bort ungene, la være å gifte seg på nytt, ta plass og vie livet til en større sak, til drømmen, til forfatterskapet. Hun slo tilbake og forsvarte sin sak, med rette, og lot seg ikke kue av verken menn eller kvinner. Og hun klarte å leve av det, tross konsekvenser som å ikke ha et fast hjem, ha konstant dårlig økonomi og en svært uviss framtid. Amtmandens Døttre blei på et vis akseptert som en slags roman i samtida, men hun måtte forsvare boka, og seg sjøl, til det siste. Og bare det at hun forsvarte seg, var upassende og frustrerende for den forfina eliten. Men Collett lot seg ikke stoppe: I forordet til den tredje utgaven av boka (1879) skriver Collett at skildringene hennes slettes ikke er pessimistiske. Virkeligheten er verre.

Mer om Camilla Collett finner du her: del 1, del 3 og del 4.