Storm i juni

Det er søndag, det er lesesirkeltid, og det er Irène Némirovskys (1903-1942) Storm i juni som skal i ilden. Boka er delt opp i to deler som begge blei skrevet under den tyske okkupasjonen av Frankrike, og går fra juni 1940 til juni 1941. Seinere blei det uferdige manuskriptet gjemt og forfatteren deportert. Deretter var det stille fram til 2004, og resten er en velkjent historie. Boka kom på Arneberg forlag i 2006.

Egentlig er jeg ikke den som leser romaner fra første eller andre verdenskrig, egentlig ingen andre kriger heller, og i alle fall ikke slike tekster som ligger tett opp i øyenvitneskildringene. Det blir fort mye groteske detaljer, forfatterne velter seg i blod og gørr, som ikke skaper leseropplevelse, kun vemmelse. Og det er jeg ikke interessert i. Men da jeg oppdaga Irène Némirovsky for kun to måneder sida med den korte romanen Hett blod fra 1938, visste jeg at også den mer kjente Storm i juni måtte leses. Némirovsky er profesjonell og elegant, kjølig og avveiende, nær og ærlig. Hun mestrer det få andre klarer, nemlig å få teksten til å flyte lett og motstandsfritt, mens den egentlig er full av tagger.

Storm i juni er mye lenger enn Hett blod, og det merkes med en gang. Anslaget er helt annerledes. I Hett blod kastes vi rett inn i situasjonen, her rulles alt stille opp, fra natt til morgengry. Setningene er ikke så korthugde, og heller ikke så presise. Det tar lenger tid å komme inn i stoffet og stemningene, som om vi leser oss inn mens hun skriver seg inn, men aldri helt inn. Boka bærer preg av å være en del av et ufullført prosjekt, det mangler på sett og vis en overbygning, uten at teksten har vesentlige mangler av den grunn. Og dessverre er det også tydelig at boka ikke er redigert av forfatteren sjøl.

Det er et utrolig imponerende perspektiv Némirovsky anlegger, hvor historiene ganske uventa flettes sammen på flere nivåer. Vi følger vidt forskjellige mennesker gjennom kapitlene, alt formidles i tredjeperson, men det hele er fortalt med forståelse og nærhet. Menneskene får komme til orde med sine bekymringer, de tenker ulikt, ser forskjellige ting. Her er alt i fra unggutten som vil krige og være helt, presten som vil få en gjeng ungdommer i sikkerhet, kvinna som bekymrer seg om tilgangen på luksusvarer, ekteparet som er urolige for sønnen som de tror er ved fronten, den berømte forfatteren som klamrer seg til manuskriptene sine, elskerinna som resignerer og ikke lenger orker å opprettholde fasaden og den gamle, senile svigerfaren som blir glemt. Noen får være skravlete og overfladiske, andre melankolske og ettertenksomme. Forfatteren har respekt for de særeste personligheter, men legger ingenting i mellom når hun skildrer dobbeltmoral, smålighet, panikk og egoisme i lys av den den desperate krigssituasjonen. Det er befriende, mens det på samme tid skraper i mine etiske prinsipper.

Det rike tilfanget med mennesker og historier ville i mange andre tilfeller blitt en grøt hvor mye glei over i hverandre og lite var tydelig. Némirovsky mister aldri fokus eller kontroll, menneskene skilles enkelt fra hverandre gjennom effektive karakteristikker, indre monologer og fine skildringer. Mye er oppsiktsvekkende godt sett. Som lesere er vi med alle menneskene som skildres, nesten uten vår historiske kunnskap om hva som faktisk hendte. Némirovsky trekker leseren inn i stoffet, lurer oss med, og vi må oppleve disse junidagene om igjen og om igjen. Det er flukten fra Paris, det er angrep, det er biler som går tomme for bensin og bare står i veikanten, fulle av møbler og klær. Det er mangel på mat, husrom, informasjon. Det er mennesker som hjelper og andre som tar seg til rette. Noen forventer full oppdekning, andre tar takknemlig det de får. Alle blir framstilt slik de er, og av og til er det ubehagelig å lese, men aldri vemmelig.

Némirovsky har sikkert sett, hørt, fått gjenfortalt og opplevd en del av det hun skriver om i boka. Hun framstiller alt som sant, som plausibelt, det er svært lite jeg ikke tror på. Bruk av gatenavn, byer og områder i Frankrike underbygger sannhetsgehalten. Noen ganger er det sjokkerende at folk kan være så til de grader i sin egen verden, andre ganger er det underholdende. Men stort sett er teksten nøktern, direkte og usentimental. Forfatteren unngår de verste klisjeene, ruller ikke opp de mest tragiske skjebnene, velter seg ikke i rørende gjenforeningshistorier. Det er overraskende lite blod og gørr, unntaket er litt hjernemasse, en såra soldats feberfantasier og noen bandasjer. Tyskerne forblir en tåkete trussel i horisonten. Det er også et herlig fravær av moderne spenningsoppbygning; her får språket, menneskene og tankene drive historia framover i eget tempo. At det ikke skjer så mye, bryr ikke jeg meg om. Det er rett og slett utrolig interessant å være med i teksten, å betrakte fra Némirovskys sted, hvor det sjeldent er langt mellom de ironiske bemerkningene. Som forfatter er hun utafor verket, en suveren, og er i teksten både nedlatende og medfølende. En nokså underlig kombinasjon, i grunn.

Men dette er ingen brei folkelivsskildring med anekdoter og mye humor, en beretning hvor alt går godt til slutt. Tyskerne rykker nærmere. Folk får på ulikt vis oppleve at ting ikke er som før. Uvissheten ligger stadig i bakgrunnen, uroa er i nesten hver setning, angsten for det ukjente, for død, for ens elskede, blaffer opp mer og mer hyppig. Teksten er full av tagger for en leser som vil ta dem til seg, her er det frampek, klangbunn og mange dobbeltbetydninger, symboler og tankekors. Forfatteren aktualiserer spørsmål om menneskeverd, barmhjertighet og etikk. Ulykkene er mange, ringvirkningene enorme. Némirovsky framstår som en oppvakt forfatter, som fra utsida så lenger enn mange maktmennesker gjorde. Slik var situasjonen også i Norge; det var de intellektuelle som først gikk ut og advarte mot krigen som kom. "Du må ikke sove", sa Arnulf Øverland allerede i 1936. Némirovsky advarer, hun også, men krigen er allerede i gang. Og den skal ta hennes liv.

Det som er flott med Némirovsky, er at hun ikke feller dom over de menneskene hun skriver om. Hun lar dem være mennesker. Gjennom det viser hun et storsinn som mange av hennes samtidige ikke klarte. Og boka blir nesten ikke i det hele tatt et verk om krig og fred, rett og urett, fiende og alliert, sjøl om alt sjølsagt er knytta opp mot nettopp dette. Vi er ikke ved fronten og ser hva som skjer. Men vi hører bombene som eksploderer og vi er redde for konsekvensene. Og hva de gjør med oss.

Omtalen er basert på bokas første del, som heter Storm i juni. Omtalen av bokas andre del, Dolce, finner du her.