To år seinere, i 1862, kom hun med en sjølbiografi, I de lange Nætter. Boka er forma som den søvnløses fortelling til andre søvnløse (snl.no). Også denne blei utgitt anonymt, noe som viser datidas fortsatt strenge normer. I boka diskuterer Collett kvinnas vilkår, i kjærlighet, i kunsten, i livet. Hun eksemplifiserer med utgangspunkt i seg sjøl og skriver om mennesker og situasjoner som har forma henne på vei mot valget om å være forfatter. Viktigst her er Christiane, som ga den unge Camilla Wergeland mot til å satse og vilje til å tro. Men Christiane dør. Ut fra egne erfaringer forsøker Collett å sette ord på hva det koster, hva det krever og hva det betyr for ei kvinne å vie seg til forfatterskapet, være forfatter fullt og helt. Kontrastene er mange, det er lys og mørke, kjærlighet og ensomhet, suksess og fallitt, liv og død. Collett befinner seg midt i mellom alt sammen, stadig trukket den ene veien, så den neste. Når Jonas dør, tror jeg hun tvinges av en indre kraft til å satse på forfatterskapet, for sin egen del, for hans del, så døden hans ikke er helt forgjeves. Camilla Collett må leve for flere, for Christiane, for Jonas, for seg sjøl. Hun gjør det gjennom å reise rundt i Europa, streife, betrakte, skrive.
1868 er et litterært vendepunkt. Collett er 55 år. Hun bor på tilfeldige pensjonater rundt i Europa, er av og til i København og i Kristiania. To av sønnene har hun som regel med seg, de to andre ser hun sjelden. Hun skal aldri klare å bli kjent med dem igjen, de blir som fremmede for hverandre. Denne sterke erfaringa, sorgen, kvalene, sårheten, vender hun stadig tilbake til, i tanke og tekst. Fra 1868 skriver hun nesten utelukkende essays, innleda med "serien" Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser (1ste-5te Række, 1868-1873). Her blander hun, som tittelen sier, egne erfaringer, erindringer og bekjennelser, med alt fra reiseskildringer til kvinnekamp, debattinnlegg og politiske pamfletter. Hun er direkte og tydelig, og gjennom tekster som Kvinden og hendes stilling fra 1872, vokser det også fram et kulturpolitisk prosjekt, som hun mesterlig følger opp i Fra de Stummes Leir i 1877. Her foretar Collett lesninger av verdenslitteraturens fremste klassikere, og radbrekker dem fullstendig gjennom deres behandling av kvinner og kvinneskjebner. Denne litteraturen, sier Collett, lærer kvinnene sjølforakt og ubegrunna underdanighet. Her kan en tydelig se hvilke tanker Collett etterlater seg, som bl.a. Simone de Beauvoir (1908-1986) tar tak i.
Enda viktigere enn 1868, er året 1873, både litterært og personlig. 60 år gamle Camilla Collett står for første gang fram som forfatter under eget navn. Det er kvinnesaken som presser fram dette. I Collett forenes politisk orientering, intellektuell skolering, en velutvikla sjøl- og kvinnebevissthet samt velformulerte krav om kvinnas frigjøring og fokus på kvinnas egenverdi, kvinneverd. Jeg har en sak å kjempe for, skriver hun, som jeg med glede ofrer min hele sjel og resten av mine krefter.
Mer om Camilla Collett: del 1, del 2 og del 4.
1868 er et litterært vendepunkt. Collett er 55 år. Hun bor på tilfeldige pensjonater rundt i Europa, er av og til i København og i Kristiania. To av sønnene har hun som regel med seg, de to andre ser hun sjelden. Hun skal aldri klare å bli kjent med dem igjen, de blir som fremmede for hverandre. Denne sterke erfaringa, sorgen, kvalene, sårheten, vender hun stadig tilbake til, i tanke og tekst. Fra 1868 skriver hun nesten utelukkende essays, innleda med "serien" Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser (1ste-5te Række, 1868-1873). Her blander hun, som tittelen sier, egne erfaringer, erindringer og bekjennelser, med alt fra reiseskildringer til kvinnekamp, debattinnlegg og politiske pamfletter. Hun er direkte og tydelig, og gjennom tekster som Kvinden og hendes stilling fra 1872, vokser det også fram et kulturpolitisk prosjekt, som hun mesterlig følger opp i Fra de Stummes Leir i 1877. Her foretar Collett lesninger av verdenslitteraturens fremste klassikere, og radbrekker dem fullstendig gjennom deres behandling av kvinner og kvinneskjebner. Denne litteraturen, sier Collett, lærer kvinnene sjølforakt og ubegrunna underdanighet. Her kan en tydelig se hvilke tanker Collett etterlater seg, som bl.a. Simone de Beauvoir (1908-1986) tar tak i.
Enda viktigere enn 1868, er året 1873, både litterært og personlig. 60 år gamle Camilla Collett står for første gang fram som forfatter under eget navn. Det er kvinnesaken som presser fram dette. I Collett forenes politisk orientering, intellektuell skolering, en velutvikla sjøl- og kvinnebevissthet samt velformulerte krav om kvinnas frigjøring og fokus på kvinnas egenverdi, kvinneverd. Jeg har en sak å kjempe for, skriver hun, som jeg med glede ofrer min hele sjel og resten av mine krefter.
Mer om Camilla Collett: del 1, del 2 og del 4.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar