Aldri uten varme og håp

Etter lang tid har jeg endelig kommet i mål med Vredens druer (1939). Grunnen til at det har tatt så lang tid har ingenting med boka å gjøre - jeg har rett og slett ikke vært så ivrig på å lese enda mer etter en lang dag med seksti sider pensum. Men nå er jeg i mål. Og etter å ha brukt en del tid på å komme inn i den langsomme rytmen, det dvelende, de lange skildringene, de mange menneskene, så skjønner jeg hvorfor John Steinbeck er Nobelprisvinner og hvorfor denne boka er en klassiker. Vredens druer er ei bok som både er god og vond å lese, og den er både lun, varm, humoristisk, bitter, kjølig og konkret, men mest av alt: tydelig, klar, sterk og meningsfull med sitt politiske og samfunnskritiske budskap.

Det er i starten av 1930-åra og nedgangstidene er et faktum. Tom Joad kommer hjem til familien i Oklahoma etter fire år i fengsel for drap. Der er ingenting som det var. Det meste familien Joad eier er allerede solgt, en stor lastebil er innkjøpt, og planen er klar: de skal kjøre til California. De kan ikke lenger leve i Oklahoma, de tjener ingen penger, har gjeld og fordi de ikke kan betale, tar bankene jorda. I California trengs det arbeidere. Familien Joad reiser.

Reisefølget er stort, men blir stadig mindre: bestefar Joad dør av et slag og ikke lenge etter dør bestemor Joad også, av sorg. Den eldste sønnen, Noah, stikker av, svigersønnen Connie drar også, og predikanten Casy, som henger med på lasset, går i fengsel for Tom. Etterhvert må også Tom gå i skjul etter en uheldig hendelse. Igjen er den harde kjerna; onkel John, faren Thomas Joad og mor Joad, og de voksne ungene Al og gravide Saronsrose, småungene Ruthie og Windfield. Gjennom månedene som boka beskriver opplever de at de stadig blir mindre verdt som mennesker, at arbeidet deres stadig betyr mindre og at de ikke har krav på noe. De har ikke en gang rett til å ytre seg - da blir de kalt "okier" og "røde" og de kan risikere å gå i fengsel uten grunn.

Under kummerlige og umenneskelige forhold klarer de seg såvidt, fra dag til dag først på den lange veien fra Oklahoma til California, deretter som arbeidere i California. Alt de har er luselønn og noen få oppsparte dollarer. Mat er det lite av og som regel bor de i telt som lekker. I en "fattiglandsby", kalt Hudsonville, opplever de at politiet tenner på leiren. Men de er også heldige: de klarer å komme seg inn på en organisert campingplass hvor det er ordentlige toaletter og varmt vann. Men der koster det penger å bo, så etterhvert må de flytte.

For meg er det kvinneskikkelsene i denne boka som er sterkest. Mannfolka jobber og sliter, de er sitter sammen og snakker lavt, lurer på hva de skal gjøre, hvor de skal dra, hvor de kan finne arbeid. Faren, Thomas Joad, er stille og sterk, sønnen Tom er drevet av aggresjon, Al er mest opptatt av jenter og biler. Onkel John er periodedranker og sliter med spørsmål om synd og skam. Connie er ei pingle som stikker av, men han skjønner at drømmene aldri vil bli sanne og orker ikke å takle det. Noah, sønnen som er litt "annerledes", velger å stå aleine. Predikanten Casy, som ikke lenger er predikant, er tankefull og klok, og blir "rød" etter å ha vært i fengsel - fordi det er det riktige.

Men det er mor Joad som styrer hele familien, som opprettholder familien, som ligger ved siden av liket av bestemor i lastebilen hele natta fordi de må komme fram, som ser at ungene er underernærte og som veit at Saronsrose ikke bør jobbe seint i graviditeten. Hun holder familien samla så lenge hun kan, skaffer mat og beskytter dem. Og sjøl om hun veit at de ikke har noe annet enn kveldsmat, deler hun maten med andre. Familien Joad har ingenting, og de møter mennesker som har enda mindre. Og det er mor Joad som takler virkeligheten, som beholder verdigheten, stoltheten, ærligheten. Hun er oppofrende og uselvisk, og har en grunnleggende nestekjærlig moral. Og mot slutten av boka er det hun som atter en gang redder familien.

Saronsrose, stakkars Saronsrose. Som opplever at mannen hennes, Connie, drar fra henne, og som ser drømmene forsvinne som ingenting, som er full av angst for hva som skal skje med barnet, som skjønner at noe er galt. Saronsrose, som på bokas siste sider begår en grusom og hjerteskjærende handling, Saronsrose, som holder hodet høyt hevet og som skaper håp der det ikke lenger finnes noe.

En fantastisk oversettelse av Arthur Omre.