onsdag 5. mai 2010

Døtrenes forbannelse

Pensumet mitt har nå tatt et langt hopp framover, fra norrøn tid og sagastil til 1800-tallet, realisme og Camilla Collett. Jeg leste boka, Amtmandens Døttre, for noen år tilbake, fordi jeg alltid har vært interessert i Camilla Collett som forfatter, og i denne boka spesielt i og med at den sies å innlede realismen som epoke i Norge (1854-1855). Det er et sammensatt verk som består av utdrag og hele partier fra dagbøker og brev, lange essayistiske diskusjoner og noen nesten romantiske skildringer. Men dette er ikke romantisk i det hele tatt, dette er en realistisk skildring av nettopp amtmannens døtre, som tvinges inn i ekteskap med menn de ikke vil ha, av sin egen familie.

Sofie er hovedpersonen, og i henne kan de aller fleste kjenne seg igjen: hun er ung og søkende, hun vil oppleve, se, bli kjent med nye mennesker, utfordre seg sjøl, testes. Hun er en stund i København, hvor hun har det veldig bra, men når hun så kommer hjem igjen må hun legge København-Sofie til side. Hjemme venter nemlig mor og far med sin systematiske undertrykkelse av både Sofie og søstrenes egenart. De får ikke lov til å utvikle seg, de får ikke lov til å bli "egne" og fri. Kontrasten er ekstra stor i og med at den eneste broren får lov til å surre som han vil.

Romanen kretser mye rundt Sofies tanker om ekteskapet, om søstrene, om menn og om seg sjøl. Hun ser at søstrene ikke har det bra i sine ekteskap med eldre menn, og hun er lenge fast bestemt på at hun ikke skal få det sånn. Hun trekkes mellom beilerne Kold og Brandt som er hverandres motsetninger, men gifter seg tilslutt med en tredje mann, prost Rein.

Amtmandens Døttre har en velfortjent plass i norsk litteraturhistorie, men fokuset er kanskje litt feil: mange leser boka som en rein roman og synes den er kjedelig - jeg synes boka bør leses som både en roman og som sakprosa, som en protest og en skildring, som et eksempel på hvordan samtida ødelegger sine egne og som en rapport fra kvinners liv, skrevet av en med erfaring fra nettopp dette. For det er sin egen stand hun skriver om, Camilla Collett.

Fornuftsekteskapet var lenge den eneste ekteskapsformen i Norge. Det var sånn det blei gjort - foreldrene fant passende menn og bestemte. Det de tok hensyn til, var ikke jentene, men økonomi, eiendomsgrenser, yrker, sosial status. 1800-tallet er ei eneste lang brytningstid. Fra å bli tvunget inn i ekteskap opplever unge mennesker at de brått har et valg, eller de tar et valg. Sofie i Amtmandens Døttre er en del av den generasjonen som begynner å våkne, som begynner å forstå at det finnes noe mer, og som ikke lenger vil finne seg i å bli holdt nede. Men likevel klarer hun ikke å bryte ut, hun velger også å gifte seg med en gammel mann, og hun blir ikke lykkelig i ekteskapet. En del av henne tror jeg visste det hele veien, at det var sånn det måtte gå. Kold, som hun faktisk elsker, forsvinner og blir borte. Kanskje var det enklere på den måten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar