Siste del av soga

Det nærmer seg dagen for Harry Potters 17-årsdag. Det er dagen han ifølge den magiske verdenen blir myndig, dagen han endelig kan bestemme over seg sjøl, dagen han lovlig kan immivere og eksivere (så fremt han har bestått den vanskelige transportprøva), dagen han lovlig kan bedrive magi utafor Galtvort! Dagen han endelig kan flytte fra de hersens Dumlingene i Hekkveien 4, huset med utelukkende dårlige minner. Det er også den dagen Lilly Potters beskyttelse opphører. Dagen Harry Potter blir fritt vilt for desperanter og dødsetere. Og Voldemort.

Ingenting er som det var. Ingenting er som det skulle vært. Harry Potter er enda mer aleine enn noen gang, og han har ingen han kan spørre om råd. Det er bare han, nå. Og bruddstykker av alt han er blitt lært og fortalt, om magi og svartekunster, om Voldemort og malacruxer. Heldigvis viser både Hermine og Ronny seg atter en gang som de aller beste vennene i hele verden. Men er det egentlig en trøst, at Harry risikerer deres liv også, mens han forsøker å finne svar, om både seg sjøl, Humlesnurr og Voldemort, samtidig som han må holde seg skjult for sistenevnte? Og det kompliserer virkelig alt sammen at skolen, Galtvort, ikke lenger er et trygt sted å være. Der hersker Slur, Misfallene og smygardingene, og Humlesnurrlegionen må gjennomgå mange store kamper. Men til hvilken pris? Og er det verdt det?

I den siste boka om Harry Potter, Harry Potter og dødstalismanene, er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og det er kort mellom de mange spenningstoppene. Rowling driver boka framover mot den siste avgjørende kampen og sparer ikke på noe, verken når det kommer til forviklinger eller utfordringer. Her er magi og roping, mange avledningsmanøvre, flere nesten-katastrofer, vanskelige og så godt som umulige oppgaver og triste dødsfall. Likevel er det også mange rolige, nesten kjedelige partier, hvor handlinga blir stående og slurre i bakgrunnen mens Harry, Ronny og Hermine krangler og blir venner igjen, øver seg på ymse formler, surrer rundt i skauen og får hjelp fra svært uventa hold.

Dramatikken tenåringene i mellom er tona ned i denne boka i forhold til den forrige, hvilket er en fordel. Alle hvis-om-at-ene er bare en overfladisk, kompliserende byrde som ikke sier noe om personene. Og det blir ytterligere en klamp om foten når det er så lite ektefølt og troverdig som for eksempel Harrys forelskelse eller hans mystiske mentale forbindelse med du-veit-hvem. Likevel går det framover, også på det relasjonelle og emosjonelle stadium, midt oppi alt anna som skjer. Men for alle som har lest de seks foregående bøkene om Harry Potter er det ingenting som er særlig overraskende.

Når det kommer til forvirring og forviklinger, dramatikk og komplikasjoner, finnes det brått ingen grense for hvor langt Voldemorts innflytelse plutselig er det dominerende. Det blir veldig vanskelig å være Harry, Hermine og Ronny, men ved bruk av både gamle og nye triks og gamle og nye venner, overvinner og overlever de den ene utfordringa etter den andre. Magisamfunnet aner knapt hva som har truffet dem før ungdommene har eksivert langt vekk og gått løs på neste del av planen, fulgt av mengder av prikker, spørsmålstegn og utropstegn.

Uansett hvilken side du heier på (for meg finnes det egentlig ikke mer enn én side...), opprettholder Rowling en stadig tvil om hvordan det kommer til å gå (eller kanskje ikke hvordan, men heller på hvilken måte det hele skal avgjøres), som gjør at boka i rykk og napp er ganske spennende å lese. Forfatteren tilføyer hele tida nye, viktige opplysninger som er relevante for utfallet av kampen mellom godt og ondt. Harry spør stadig seg sjøl om det er nok med kjærlighet, som Humlesnurr mente var det aller viktigste i kampen mot Voldemort og tilhengerskaren hans. Men når han helt mot slutten av boka får innsikt i enda flere hemmeligheter, er han ikke lenger i stand til å nøle.

Harry Potter og dødstalismanene er den eneste boka jeg ikke har sett filmatisert. Det var herlig å endelig kunne lage egne bilder, sjøl om jeg aldri helt kommer vekk fra verken Hermine, Fred og Frank eller Gygrid (men derimot, enn så lenge, kan fantasere i vei når det kommer til Krynkel, det store bryllupet, Xenofilius Lunekjær og Skjellhuset). Det var også herlig å kjenne at leseropplevelsen var min egen! Rowling har skutt blink med Harry Potter på så mange ulike nivåer. Hun treffer både unge og uerfarne og voksne og godt trente lesere. Hun underholder, skaper undring og spenning, samtidig som det er forutsigbart og trygt. Det er mye humor, en del kjærlighet, massevis med trylling og rivalisering, rumpeldunk, husnisser og gode politiske parodier. Bøkene om Harry Potter er rein fantasi og skikkelig oppskriftsbasert underholdningslitteratur, men det er god underholdningslitteratur. Jeg har stort sett kost meg underveis, og er glad for at jeg endelig har lest alle sju bøkene. Men nå er det nok. Jeg håper forfatteren ikke gir etter for fristelsen og kommer med enda mer fra samme univers. Noen hemmeligheter må hun ha, hun også.