Inn i mørkets hjerte, og ut igjen

Fra Raymond Chandlers spradebasse Philip Marlowe til Charles Marlow er det reint visuelt ikke store avstanden når det gjelder etternavnet, det er jo kun en enkelt e som mangler. Uten fornavnet er det kanskje nok til at noen spør seg om det kan være en skrivefeil, mens andre knapt legger merke til det. Men hvis jeg kan avsløre at Charles Marlow blant annet dukker opp i en tredelt roman fra 1899 (utgitt som bok i 1902,) skrevet av en polsk-engelsk forfatter som egentlig het Józef Teodor Konrad Korzeniowski (1857-1924), begynner det vel å demre for mange hvilken tittel, og hvilken Marlow, det er snakk om. Og da er det kanskje unødvendig å påpeke at avstanden mellom Marlowene er stor.

Grunnen til at jeg nevner dette er sjølsagt fordi jeg for kort tid sida leste om nettopp Philip Marlowe, Chandlers spreke og tøffe privatdetektiv. Og nokså tilfeldig er jeg nå altså akkurat kommet levende vekk ifra Charles Marlows selskap, noe som er mer enn en kan si om mange andre som opptrer, mer eller mindre som statister, i den intense og knappe Mørkets hjerte. Sprek og tøff kan kanskje til nød passe som en del av en mer fyldig karakteristikk av Charles Marlow, men jeg ville nok primært valgt andre ord. For eksempel skremt og desillusjonert. Og på randen av galskap og død når han endelig kommer seg vekk fra den mystiske Kurtz.

Romanen er som sagt ganske kort, min utgave er på like over 130 sider. Den er delt inn i tre lange kapitler, hvor det siste er enda litt stuttere enn de to foregående. Romanen fortelles i førsteperson av Marlow, men refereres til oss lesere via en navnløs jeg-person som lytter til Marlows fortelling ombord på ei seilskute som ligger midt i Themsen, mens han, Marlow og noen andre sjøfolk venter på at tidevannet skal snu. Marlow snakker nesten uten avbrytelser om sine opplevelser noen år tilbake i tid, om da han hadde et oppdrag i Kongo og seilte oppover Kongoelva, hvilket er løselig basert på Conrads egne erfaringer både som sjømann og fra det grusomme belgisk Kongo.

Og kort oppsummert er det også det som er bokas handling: Marlow seiler opp, og etterpå ned. Men det er et ganske annet menneske som seiler ut av mørkets hjerte enn det som seilte inn. Et menneske som er sterkt prega av det han har sett og hørt. Og ikke minst er han prega av Kurtz, som har styrt en egen stasjon i Kongos midte alt for lenge. Sjøl om Marlow ikke reflekterer så mye over det han hører og ser, og sjøl om forfatteren i liten grad feller noen dom over de litterære skikkelsene og deres handlinger, er kritikken av kolonialisme, makt og slaveri tydelig.

Hvem er så hovedpersonen i denne romanen? Det er lett å svare at det er Marlow, det er jo han som har opplevd, og det er han som forteller. Men store deler av boka dreier seg om Kurtz, eller om Marlows forventninger til Kurtz, en mann Marlow ved fortellingas begynnelse ikke har møtt, bare hører om fra fjern og nær, som et sus gjennom de mørke, klamme skogene i Kongo. Derfor er det kanskje mer korrekt å si at boka har to hovedpersoner. Kurtz er sagnomsust, han er misunt, han er en trussel, han er enestående. Og i sin jakt på elfenben skyr han ingen midler. Men hvem han egentlig er, og hva han egentlig gjør eller har gjort, får en aldri riktig tak på. Skildringene av hva Marlow ser og opplever peker i retning av manipulasjon, hersketeknikker og voldsom brutalitet, men vi får svært få fakta. Derfor foregår dette grusomme, dette som er mørkets hjerte, primært i leserens hode. Boka viser "bare" hvordan en blir av å leve så på kant med alt som er danna og sivilisert, og hva som skjer når en slutter å behandle mennesker som mennesker.

Jeg blei overraska over hvordan boka er skrevet. På overflata er det tilsynelatende ingenting som hender, men ei uro ligger hele tida under og presser. Enkelte partier er skrevet med en veldig kraft, og en føler at det bygger seg opp mot noe. Derfor blir jeg skuffa når dette "noe" gjentatte ganger ikke kommer, og når det som faktisk står verken er sjokkerende eller særlig overraskende, sett med moderne lesebriller. Boka har beklageligvis flere antiklimaks, sjøl om den er særegen og intens. Jeg blei også skuffa over at leserne får et så snevert innblikk i situasjonen ved den øverste stasjonen, og i hvem Kurtz er. Det hadde vært interessant, og spennende, å få vite mer.

Jeg ser hvorfor dette var oppsiktsvekkende i 1899, da historia blei trykt i Blackwood's Magazine, og i 1902 da den kom ut som en roman. Men i dag er vi så herda av brutalitet og grusomhet fra vi er nokså små, vi får det rett i fleisen med aviser, nyheter, serier og film, det blir "dagligdags" og mange av oss tenker ikke over det. Det er ikke mulig å gjemme seg unna, ikke mulig å ignorere at det til stadighet finnes bilder av lik, skildringer av overgrep og snutter av brutal gatevold på internett. I Conrads samtid levde folk mye mer beskytta, og særlig det britiske aristokratiet eksisterte i sin egen boble. Mange av dem mente helt alvorlig at de var mye bedre mennesker, mer menneskelige og viktigere enn alle andre, særlig viktigere og bedre enn alle de "primitive svartingene fra Afrika". Der britene har brukt mye tid på å legitimere sine egne handlinger, som for eksempel å måle hodeskaller, river Conrad raskt ned. Og det er klart det gjør inntrykk. Men dessverre et mye svakere inntrykk enn forventa.

Romanen glir mellom fortellertidspunktet og fortid på en nesten umerkelig måte, akkurat som Kurtz glir fram og tilbake mellom virkeligheten og sin konstruerte virkelighet. Det er teknisk godt gjort, og det er solid. Marlow er mer eller mindre en slags deltakende tilskuer, han observerer mest, men unngår å protestere på det som vekker ubehag, og konfronterer ingen underveis. På den måten får forfatteren fram hvordan umenneskelige forhold kan forekomme, og hvordan katastrofer kan skje. Tankene mine går til Hitler, talene og massesuggesjonen i mellomkrigstidas Tyskland. Conrad verken legitimerer eller unnskylder, men han forklarer en del av mekanismene som kan ligge bak ved å bruke Marlow som et levende eksempel. Han glir nesten ubevisst inn i rolla som Den hvite mann, som en hersker.

Sjøl om kolonitida er over, og belgisk Kongo ikke lenger er et faktum, mener jeg at Mørkets hjerte fortsatt er relevant for oss som lever i dag. Vi må bare se forbi det at boka, for oss, mangler sin samtidige slagkraft, og gå inn i teksten, se på hva det faktisk står, hva forfatteren faktisk skildrer. Det kan være med på å gi oss perspektiv og bevissthet rundt hva det vil si å utnytte andre land og andre mennesker, noe som dessverre fortsatt forekommer, både langt unna og helt nærme.