tirsdag 28. juni 2011

Innbudte og ubudne gjester

Mitt første møte med forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963) kom helt på tampen av juni, med novellesamlinga Gjestene fra 2007. Og det er jeg faktisk litt flau over. Lindstrøm debuterte for snart 30 år sida, i 1983, og har siden da jevnlig utgitt både romaner og novellesamlinger. Min utgave av Gjestene er fra det fjerde opplaget av boka, noe som både er utypisk for novelle-samlinger generelt og for en kvinnelig ikke-kommersiell forfatter som Merethe Lindstrøm. Det er kanskje derfor det tok meg såpass tid å "oppdage" henne? (Her er det vel på sin plass å nevne at Lindstrøm med Gjestene var nominert til Kritikerprisen i 2007 for beste voksenbok og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2008.) Etter å ha lest ut boka skulle jeg ønske at jeg hadde vært litt raskere ute med å "finne" Lindstrøm, og jeg har allerede bestemt meg for å låne med meg noen av hennes tidligere utgivelser ved neste bibliotekbesøk.

Gjestene er som sagt ei novellesamling. Boka består av sju noveller fordelt på 188 sider; lange, ville noen kanskje tenke. Men egentlig ikke. I fortellingene er det mye luft, både visuelt og i teksten. Det gir hver novelle pusterom, og tekstene er befriende tomme for anmasende og jagende spenningstopper. Bruken av pauser, luft, blankelinjer og avsnitt gir også leseren en mulighet til å sette ned lesetempoet og til å kjenne etter, til å være med i teksten. Når det er sagt, så må det absolutt ikke misforstås: novellene til Lindstrøm er på ingen måte uspennende. Hver tekst har trykk og intensitet, tilstedeværelse, kraft og undertekst, og er prega av kontraster som ro-uro, sagt-usagt, før-nå, nærhet-distanse.

Novellene har mye til felles, men står også sterke hver for seg. Jeg ønsker ikke å avsløre handling for fremtidige lesere, derfor vil jeg skrive mer generelt om samlinga framfor å gå inn på hver enkelt fortelling. Mange av novellene formidler en slags stillstand, sjøl om det absolutt er bevegelse i tekstene, både på et mentalt og et fysisk plan. I en av tekstene formuleres det som å være under vann, en annen variant er å være i et vakuum. Jeg fikk nemlig en vakuumlignende følelse underveis, en følelse av trykk, kraft og stillhet. Og ikke nødvendigvis en behagelig stillhet, men en stillhet prega av det usagte, det hemmelige, det fordekte.

Novellene veksler elegant mellom et nåtidsplan og et fortidsplan; noe erindres, gjenfortelles, gjenoppleves. Det dreier seg om noe en plutselig kommer på, noe som er sårt eller opprørende, eller hendelser det er vanskelig å jobbe igjennom på egenhånd. Det involverer mennesker som står hovedpersonene svært nært, mennesker en trodde en kjente og mennesker en absolutt ikke kjenner. De tidligere hendelsene er med på å belyse novellas hovedperson eller jeg-personens (det veksler fra tekst til tekst) liv på nåtidsplanet, samtidig som de reflekterer noe av hvem hovedpersonene har vært og er. Det er håndverksmessig veldig solid og godt.

Jeg opplever at de litterære skikkelsene er ulike, men likevel like: alle novellene i boka er fortalt lavmælt og intenst og menneskene har sånn sett samme utsigelsespunkt uansett om de er kvinner eller menn, unge eller gamle, med eller uten navn. Betrakteren, eller fortelleren, har alltid en sterk tilstedeværelse. Det som sies er på flere måter tilsynelatende uviktig, men har likevel et svært avgjørende innhold. Personene snakker ikke med samme stemme, men de er tydelig etablerte innafor samme univers, som er et troverdig og gjenkjennelig univers. Likheten novellene i mellom, for eksempel over temaet utroskap (og at det er mange ulike former for utroskap), gir tekstene en rød tråd. Det gjør at novellesamlinga blir slutta om en helhet, men er egentlig unødvendig. Hver novelle er solid nok aleine.

Tematikken spenner vidt, foruten utroskap opplever jeg at det i stor grad handler om relasjoner og kommunikasjon. Det er den vanskelige balansen mellom avvisning og bekreftelse, det handler om grunnleggende behov, om sorg og om savn. Og det er ikke alltid denne følelsen er artikulert hos hovedpersonen, den ligger isteden under i teksten og presser. Jeg har stor sans for hvordan Lindstrøm får fram følelsen hos meg som leser uten at orda står på trykk. Tidligere har jeg nevnt at novellene er prega av kontraster. Det gjelder også på det tekniske planet, for eksempel i nettopp dette forholdet mellom overflate og undertekst. Det er spennende å se hvordan novellene bølger opp og ned i takt med personene.

Av enkelttekster ønsker jeg å framheve "Under", som for meg nærmest var et realistisk mareritt. Novella er angstskapende, vemmelig og forferdelig virkelig. Det er kanskje også den teksten hvor den ytre spenninga dirrer sterkest, og er en kontrast til hovedpersonens indre. "Vederlag" likte jeg veldig godt, den er sår, inderlig og forståelig. Lindstrøm viser så godt hvordan fortida, det usagte og det problematiske kan ligge midt i, være seg et rom eller et parforhold, og være helt umulig å ta tak i. Og ikke minst hvordan tilfeldighetene så lett kan avgjøre hvordan framtida blir.

Innvendingene mine er få denne gangen, faktisk er det bare én: jeg liker ikke så godt måten novellene blir avslutta på. Det er som om forfatteren (eller forlaget?) føler behov for å "knyte igjen sekken", gi en konklusjon, en forklaring, eller på en eller annen måte oppsummere teksten, følelsene, tankene og hovedpersonen. Og det er det absolutt ikke er behov for. Jeg hadde lett godtatt om novellene hadde slutta mer åpent, mer hengende.

- Vi er bare gjester her, sies det i boka. Både den setninga og bokas tittel fikk meg til å tenke lenge på hva det vil si å være gjester i noen andres liv. Vi er det jo hele tida, alle sammen. Enten som knapt synlige statister langt unna, eller som helt nære, kanskje pågående og skremmende bifigurer. Vi besøker til stadighet andres virkeligheter, andres liv, og spiller roller. Ofte tar vi rollene, andre ganger får vi dem tildelt. Konteksten gir oss en pekepinn om hva og hvordan vi bør agere. Noen ganger setter vi sterke spor. Andre ganger er vi som pust. Og noen ganger, helt magisk, begge deler på samme tid. Men det såreste og vanskeligste av alt er å være gjest i eget liv. Alle disse menneskene skildrer Lindstrøm, helt nært og sant. Og veldig gjenkjennelig.

2 kommentarer:

  1. Ja. Merete Lindstrøms bok er viktig, den fanger menneskene i vår tidsånd, men jeg tror at den befatter seg med de menneskelige grunnvilkårene slik at den også vil være aktuell om hundre år. Håper den allerede står på mange pensumlister, det er visst slik vi utbrer god litteratur i dag, siden kritikerne har hendene fulle med å anbefale underholdningslitteratur og pratsomme mellomromaner av både norske og utenlandske forfattere. Trudelutt

    SvarSlett
  2. Ja, der er du dessverre inne på noe. Det er helt tragisk at underholdninga rår i så høy grad, også på spalteplass. Hadde vært interessant å se en statistikk over hvor mange seriøse utgivelser og forfattere som årlig blir forbigått til fordel for ymse lettvektere. Hurra for Dag og Tid som skriver om både det breie og det smale!

    Men du, vi som har lest Lindstrøm og andre gode forfattere, og som veit at det er bedre enn shopoholikere og tilfeldige tynnhåra drapsetterforskere, kan jo forkynne det glade budskap i alle retninger. Lindstrøm er for eksempel et godt gavetips.

    SvarSlett