Hardkokt fra Hollywood

Philip Marlowe er en barsk, brysk og særdeles mandig privat-detektiv med base i Los Angeles. Han har nylig mottatt en henvendelse fra den gamle, nokså sjuke og veldig rike general Sherwood. Marlowe nøler verken med å påta seg oppdraget eller å besøke generalen, sjøl om døtrene hans, Vivian og Carmen, begge har frynsete rykter. Og det er også dem oppdraget i første omgang ser ut til å gjelde. Generalen blir forsøkt pressa for penger på grunn av yngstejenta Carmen. Men Marlowe finner fort ut at det ligger mye mer bak det simple og nokså vage pengeutpressingsforsøket enn det en først skulle tro.

Lesesirkel 1001 bøkers andre bok, Den lange søvnen, skrevet av amerikaneren Raymond Chandler (1888 – 1959) i 1939, oversatt til norsk i 1954 av Olav Angell, er en mørk og tøff kriminalroman som tar leseren med rundt blant Hollywoods mer lugubre klientell på 1930-tallet. Her er det kort mellom hver gang noen blir knerta, må bla opp noen ståler eller dukker unna et slag eller et skudd, og historia endrer stadig retning. Ja, for hvem er hvem? Og hvem har egentlig gjort hva? Og er folk den de gir seg ut for å være?

Det blir aldri så kaotisk at en som leser mister oversikta, sjøl om det går både fort og brutalt for seg i denne hardkokte historia. Å si at boka er uforutsigbar er ikke riktig, for med sjangerkravene i bakhodet er det lett å se hvor, når og hvilken vei det går, og det blir klart temmelig tidlig at Marlowe er en handlingens mann. Men å si at boka er forutsigbar er heller ikke riktig; i motsetning til mye krim av nyere dato synes jeg denne fortellinga vris flere ganger på elegante måter, samtidig som Chandler aldri slipper opp det stramme grepet om sin helt Marlowe.

Boka er skrevet som en førstepersonsfortelling. Den er handlingsdrevet og nokså overfladisk. Språket er litt som privatdetektiv Marlowe, tøft og effektivt. Det er konkret og presist, med fokus på de rette detaljene, og overlater svært få hull til leseren å fylle inn. Chandler forteller akkurat det han mener er relevant, alt anna blir holdt utafor. Sånn sett er det ikke en rik og bredt anlagt fortelling med mye innhold, men det skal det heller ikke være. Språket er også humoristisk – jeg lo i alle fall godt flere ganger. Stilen, og ønsket om å underholde, er svært gjennomført.

Men troverdig? Nei. Marlowe er så hardkokt som bare en ekte amerikansk privatdetektiv mellom boksidene kan være. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva han kan, vil og skal påta seg, utsette seg for og komme helskinna fra. Alt for klientene! Marlowe brøyter, skræver, skryter og snakker seg vei gjennom det meste – ja, når han ikke bruker nevene, tilfeldig erverva pistoler eller tyr til sine informanter hos politiet. Og det fungerer. Den dystre, mørke stilen, det faste og effektive språket, og Marlowe som den storkjefta, kvinnebedårende (men ensomme og avvisende) helten. Han er stilsikker i klær og språk, prinsippfast og upåvirkelig (i alle fall nesten), lett alkoholisert og med en heller ironisk distanse til det meste. Han slentrer i vei gjennom livet, og det er ganske morsomt å sitte på sidelinja og se på.

Min største innvending til boka er skildringene av kvinnene, og da særlig av søstrene Carmen og Vivian. Er det meninga at en skal tro på disse skildringene, ta kvinnene seriøst med all sin snerring og snøfting og sutting på tomler og blotting av skarpe hjørnetenner? Jeg synes overhodet ikke de var naturlige, gjenkjennelige eller særlig kvinnelige (bortsett fra kroppene og klærne, som behørig blir omtalt) – de er snarere fantasiskikkelser projisert av en mannlig forfatter som ønsker å skvisje dem inn i et bestemt univers, samfunnslag og med en viss intelligens, eller mangel på sådan, samt å gjøre narr. Eksempelet Carmen, som fråder, har vondt for å oppføre seg normalt, totter og som virker nokså tilbakestående, er godt. Er det virkelig «sant» at hun er så omsverma? Og er hun virkelig så dum som hun blir framstilt som, eller så sjuk? I mine øyne er det en tvilsom og litt hemmelig diagnose hun har fått. Uansett hva som er forklaringa, synes jeg det er en svak persontegning. Og søstra er ikke så mye bedre.

At dette er krim er ingen tvil, og at det er en underholdningsroman er heller ingen tvil. Og det er tydelig at mange seinere forfattere, inkludert flere norske, holder Chandler høyt som stilist og plotmaker. Og det er ikke så rart; fortellinga er gjennomført og solid. Utfordringa for en moderne leser er altså igjen å skrelle vekk klisjeene – som da var nyskapninger – og forsøke å se boka og historia sånn den er bak den ufølsomme, drikkfeldige helten, under den lettbeinte og sammensatte kriminalgåten, bak det presise språket og uten alle drapene. Men da sitter en jo egentlig ikke igjen med så mye, unntatt et par lystige timer i Hollywood.