Biografi: Per Olov Enquist

Bildekilde: Bokelskere

En mann på noen og søtti år ved navn Per Olov Enquist ser tilbake på sitt liv. Så mye er bra! Han har sett, opplevd, reist, møtt, erfart, bodd i ulike land, vært gift, fått barn, jobba, skrevet, lest, tenkt, reflektert, kosa seg, fått venner, krangla, blitt berømt, kritikerrost, ettertrakta. Men så mye er dårlig også. Kanskje er det mest dårlig? Men når begynte det egentlig å gå nedover? Og hvor kommer det fra, dette behovet for å skrive? Og dette dårlige, denne dragninga mot rus, denne ødeleggende avhengigheten? Kan det forklares, i det hele tatt? Er det noe eller noens skyld, eller må han bære hele børa aleine? Kan skyld fordeles? Kunne det vært et annet liv?

PO, som han oftest omtaler seg sjøl som i boka, blir født i 1934 i Västerbotten i Sverige. Han er enebarn, men barn nummer to: Den første gutten døde under fødselen, som gikk over flere dager. Han kom ikke ut, satt fast, fikk ikke leve. Dette skaper store problemer for PO i barndommen. Hvem er han egentlig? Den døde gutten, men versjon nummer to? Eller den samme? Eller seg sjøl? Navnelikheten hjelper heller ikke på saken. Når PO er rundt et halvt år gammel, rammes familien av en ny tragedie. Faren dør. I det lille grønne huset i skogen, i Sjön i Skellefteå, er det bare PO og mor. Ei mor som er lærerinne og så religiøs at sønnen må finne på synder til den ukentlige bekjennelsestimen. For han er så ordentlig, denne gutten. Ordentlig og ydmyk og ganske så aleine. Ingen kunne ane hvilken framtid han skulle få. Og hvor aleine han skulle føle seg, så mange år seinere. Hvordan gikk det slik?

Fra sitt ståsted som forfatteren av sjølbiografien Et annet liv (2008), er det mye Per Olov Enquist veit. Alt, faktisk. Men han holder igjen likevel, i kjent stil, for at vi som leser skal få oppleve det han opplevde. For at vi skal kjenne på identitetskaoset han følte som barn. At vi skal føle lengselen etter en død far, forvirringa over ei streng og kysk mor som krever at han bekjenner sine synder hver uke, eller så juger han jo, for alle gjør noe galt, hele tida, og det er jammen ikke greit å vite hva som er verst, juging eller å bryte et anna bud. En gang forsøker han å bruke fantasien, og sier at han har stjålet noe han faktisk ikke har tatt - katastrofen er komplett når mora unnskylder på sønnens vegne og barnet i etterkant må tilstå løgnen også.

Og videre: Han blir trukket mellom idretten og menigheten. Mellom ønsket om å være god, best, og moras svært nøkterne og sjeldne ros. Veien mot bøkene og studiene og egne tekster, stadig med den døde faren med på lasset, under navnet Reisekameraten. Kvinner. Arbeidet. Stadig idretten. Stadig bøkene. Reiser, av og til farlige. Han befinner seg midt i historia, skriver han, men uten å vite det sjøl. Som under Berlinmurens fall. Han er der, men han er der ikke. Etter hvert: Ikke mer idrett. Mer skriving, men det er en kamp. Mer og mer alkohol. Det er kun i morgentimene, kjølige, grå, når han er edru, at han kan skrive. Kortere og kortere. Han makter ikke mer. Han forsvinner bare. Vekk fra Sverige, Berlin, København, hvor enn han er. Han blir bare borte.

Hvordan skal en finne igjen seg sjøl i et sånt rot? Hvor er PO, egentlig, og hvem er han, hva vil han? Vil han bare duve i denne mjuke rusen, i søvn, i ro, nedsløva, apatisk, lei? Vil han la livet forsvinne, uten kontroll, uten makt, uten en gang å ha lyst til å leve, skrive, elske, puste? Da kan han vel like greit ikke være -.

Per Olov Enquist skriver nøkternt, sårbart og ærlig om sitt eget liv. Han skildrer alt, godt og dårlig, også elementer som andre kanskje ville redigert bort, som utroskap og personlige fadeser, samt det problematiske forholdet han har til sine egne barn. Han trekker fram morsomme vandrehistorier, små anekdoter, har med innskutte fortellinger om andre familiemedlemmer, eller om kranglete bygdeoriginaler, mens vi hele veien følger hans livsløp. Det er et på mange måter dramatisk liv, men det kjennes ikke dramatisk, fordi PO er usentimental og uredd i sin framstilling. Han verken svartmaler eller glorifiserer, og jeg opplever at det jeg leser er sant. I tillegg til å være åpen om seg sjøl, har han med masse tidskoloritt, slik at verket gir presise tidsbilder der han velger å ha sine nedslagsfelt. Her griper alt inn i hverandre, litteratur, politikk, debatt, dramatikk og økonomi, og det svært interessant å lese, også for en som ikke har peiling på svensk politikk på 1970-tallet. 

Mye av boka handler om Per Olovs kamp mot alkoholismen. Om de mørkeste timene i depresjonene, der alt er en tåkete, grå masse som døyver sansene, der ingenting betyr noe, sjøl ikke kona og barna. Om de tøffeste tørnene med avrusning og antabus, om de verste løgnene og den grusomme sannheten. Om ensomheten. Om alkoholens makt til å døyve smerte, om behovet for å tre ut av verden og være smertefri, å slippe å måtte bære på alt sammen. Om å duve nedover mot et absolutt nullpunkt. Om å slåss for retten til sitt eget liv, egen kropp, egne tanker, egenverdi. Om å kjempe seg tilbake til et meningsfullt liv, uten den harde, trykkende skammen og angsten for å se noen i øya. Mange kapitler er brutale og vonde å lese.

Men først og fremst opplever jeg at han gjennom denne boka forklarer hvorfor nettopp han blei forfatter. Hvordan alle historiene levde med han og i han fra han var liten, disse mytene og fortellingene som var og er en del av hans person og hans historie. Hvordan han dikta opp kart og historier som guttunge, behovet hans for å skrive ut skjebnene til de rundt seg og ikke holde dem inne. Deretter handler boka mye om hvordan han opererer som forfatter. Han peker på ulike elementer han henger seg opp i, og forteller om hvordan han angriper stoffet slik at det kan virkeliggjøres. Han skriver og kasserer, intervjuer, driver med feltarbeid, leiter i arkiver, reiser med mer. Alt for å finne ut hvordan han kan benytte det virkelige i fiksjonen.

I kombinasjon med de mange, varierte og sjangeroverskridende verkene hans, som ofte er inspirert av egen familiehistorie (på hvilken måte avslører han i sjølbiografien), får vi gjennom Et annet liv (på norsk ved Bodil Engen, f. 1950) et mye breiere bilde av Per Olov Enquist, som ikke bare er forfatter av skjønnlitterære verker og dokumentarromaner, men også idrettsmann, journalist, dramatiker, regissør, essayist og samfunnsdebattant. Og: Alkoholiker.  

Et annet liv er ei nydelig og mektig bok, full av hardt tilegna livsvisdom, modige skildringer, såre bekjennelser, vonde erindringer og insisterende håp. Ja, for PO nekter å gi opp. Og godt er det. For i takt med at han synker lenger og lenger ned i fortvilelsen, går det lenger og lenger mellom bøkene. Han strever med å skrive, og det er vondt å ikke få til, å føle seg utilstrekkelig. Hvorfor? Hvorfor får han det ikke til? Han søker desperat etter svar, etter hjelp. Besøker lege etter lege. Får medisiner, piller. Det trekker han bare lenger ned -. Etterpå, etter alt sammen: Bøkene kommer på løpende bånd.  

Biografier skal alltid "avsløre" litt, og kanskje særlig gjelder dette sjølbiografier. Eller sagt på en annen måte: Jeg tror det er få som leser en sjølbiografi og ikke forventer å bli overraska et par ganger underveis. Her var det mye jeg ikke visste, til min store glede! Jeg visste for eksempel ikke at Enquist er nesten to meter høy. Jeg ante ikke at han hadde kjempesuksess som dramatiker på 1970- og 1980-tallet og at han blei spilt over store deler av den vestlige verden, inkludert på Broadway. Jeg visste ikke at han var så bereist, at han hadde levd lenge i utlandet, at han hadde vært så døddrukken, at alkoholen kosta han så mye. Og jeg ante ikke at den første romanen jeg leste av Per Olov Enquist, nemlig Styrtet engel (1985), hadde vært så vond å skrive.

Jeg leste Et annet liv i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Kategorien var Gretne gamle gubber, og den hadde jeg fått lov til å bestemme. Jeg er riktignok solid på etterskudd med lesing og innlegg, men bedre seint enn aldri! Men er Per Olov Enquist en gretten gammel gubbe? Tja. Les Et annet liv og bedøm sjøl.