mandag 28. januar 2019

Biografi: Per Olov Enquist

Bildekilde: Bokelskere
En mann på noen og søtti år ved navn Per Olov Enquist ser tilbake på sitt liv. Så mye er bra! Han har sett, opplevd, reist, møtt, erfart, bodd i ulike land, vært gift, fått barn, jobba, skrevet, lest, tenkt, reflektert, kosa seg, fått venner, krangla, blitt berømt, kritikerrost, ettertrakta. Men så mye er dårlig også. Kanskje er det mest dårlig? Men når begynte det egentlig å gå nedover? Og hvor kommer det fra, dette behovet for å skrive? Og dette dårlige, denne dragninga mot rus, denne ødeleggende avhengigheten? Kan det forklares, i det hele tatt? Er det noe eller noens skyld, eller må han bære hele børa aleine? Kan skyld fordeles? Kunne det vært et annet liv?

PO, som han oftest omtaler seg sjøl som i boka, blir født i 1934 i Västerbotten i Sverige. Han er enebarn, men barn nummer to: Den første gutten døde under fødselen, som gikk over flere dager. Han kom ikke ut, satt fast, fikk ikke leve. Dette skaper store problemer for PO i barndommen. Hvem er han egentlig? Den døde gutten, men versjon nummer to? Eller den samme? Eller seg sjøl? Navnelikheten hjelper heller ikke på saken. Når PO er rundt et halvt år gammel, rammes familien av en ny tragedie. Faren dør. I det lille grønne huset i skogen, i Sjön i Skellefteå, er det bare PO og mor. Ei mor som er lærerinne og så religiøs at sønnen må finne på synder til den ukentlige bekjennelsestimen. For han er så ordentlig, denne gutten. Ordentlig og ydmyk og ganske så aleine. Ingen kunne ane hvilken framtid han skulle få. Og hvor aleine han skulle føle seg, så mange år seinere. Hvordan gikk det slik?

Fra sitt ståsted som forfatteren av sjølbiografien Et annet liv (2008), er det mye Per Olov Enquist veit. Alt, faktisk. Men han holder igjen likevel, i kjent stil, for at vi som leser skal få oppleve det han opplevde. For at vi skal kjenne på identitetskaoset han følte som barn. At vi skal føle lengselen etter en død far, forvirringa over ei streng og kysk mor som krever at han bekjenner sine synder hver uke, eller så juger han jo, for alle gjør noe galt, hele tida, og det er jammen ikke greit å vite hva som er verst, juging eller å bryte et anna bud. En gang forsøker han å bruke fantasien, og sier at han har stjålet noe han faktisk ikke har tatt - katastrofen er komplett når mora unnskylder på sønnens vegne og barnet i etterkant må tilstå løgnen også.

Og videre: Han blir trukket mellom idretten og menigheten. Mellom ønsket om å være god, best, og moras svært nøkterne og sjeldne ros. Veien mot bøkene og studiene og egne tekster, stadig med den døde faren med på lasset, under navnet Reisekameraten. Kvinner. Arbeidet. Stadig idretten. Stadig bøkene. Reiser, av og til farlige. Han befinner seg midt i historia, skriver han, men uten å vite det sjøl. Som under Berlinmurens fall. Han er der, men han er der ikke. Etter hvert: Ikke mer idrett. Mer skriving, men det er en kamp. Mer og mer alkohol. Det er kun i morgentimene, kjølige, grå, når han er edru, at han kan skrive. Kortere og kortere. Han makter ikke mer. Han forsvinner bare. Vekk fra Sverige, Berlin, København, hvor enn han er. Han blir bare borte.

Hvordan skal en finne igjen seg sjøl i et sånt rot? Hvor er PO, egentlig, og hvem er han, hva vil han? Vil han bare duve i denne mjuke rusen, i søvn, i ro, nedsløva, apatisk, lei? Vil han la livet forsvinne, uten kontroll, uten makt, uten en gang å ha lyst til å leve, skrive, elske, puste? Da kan han vel like greit ikke være -.

Per Olov Enquist skriver nøkternt, sårbart og ærlig om sitt eget liv. Han skildrer alt, godt og dårlig, også elementer som andre kanskje ville redigert bort, som utroskap og personlige fadeser, samt det problematiske forholdet han har til sine egne barn. Han trekker fram morsomme vandrehistorier, små anekdoter, har med innskutte fortellinger om andre familiemedlemmer, eller om kranglete bygdeoriginaler, mens vi hele veien følger hans livsløp. Det er et på mange måter dramatisk liv, men det kjennes ikke dramatisk, fordi PO er usentimental og uredd i sin framstilling. Han verken svartmaler eller glorifiserer, og jeg opplever at det jeg leser er sant. I tillegg til å være åpen om seg sjøl, har han med masse tidskoloritt, slik at verket gir presise tidsbilder der han velger å ha sine nedslagsfelt. Her griper alt inn i hverandre, litteratur, politikk, debatt, dramatikk og økonomi, og det svært interessant å lese, også for en som ikke har peiling på svensk politikk på 1970-tallet. 

Mye av boka handler om Per Olovs kamp mot alkoholismen. Om de mørkeste timene i depresjonene, der alt er en tåkete, grå masse som døyver sansene, der ingenting betyr noe, sjøl ikke kona og barna. Om de tøffeste tørnene med avrusning og antabus, om de verste løgnene og den grusomme sannheten. Om ensomheten. Om alkoholens makt til å døyve smerte, om behovet for å tre ut av verden og være smertefri, å slippe å måtte bære på alt sammen. Om å duve nedover mot et absolutt nullpunkt. Om å slåss for retten til sitt eget liv, egen kropp, egne tanker, egenverdi. Om å kjempe seg tilbake til et meningsfullt liv, uten den harde, trykkende skammen og angsten for å se noen i øya. Mange kapitler er brutale og vonde å lese.

Men først og fremst opplever jeg at han gjennom denne boka forklarer hvorfor nettopp han blei forfatter. Hvordan alle historiene levde med han og i han fra han var liten, disse mytene og fortellingene som var og er en del av hans person og hans historie. Hvordan han dikta opp kart og historier som guttunge, behovet hans for å skrive ut skjebnene til de rundt seg og ikke holde dem inne. Deretter handler boka mye om hvordan han opererer som forfatter. Han peker på ulike elementer han henger seg opp i, og forteller om hvordan han angriper stoffet slik at det kan virkeliggjøres. Han skriver og kasserer, intervjuer, driver med feltarbeid, leiter i arkiver, reiser med mer. Alt for å finne ut hvordan han kan benytte det virkelige i fiksjonen.

I kombinasjon med de mange, varierte og sjangeroverskridende verkene hans, som ofte er inspirert av egen familiehistorie (på hvilken måte avslører han i sjølbiografien), får vi gjennom Et annet liv (på norsk ved Bodil Engen, f. 1950) et mye breiere bilde av Per Olov Enquist, som ikke bare er forfatter av skjønnlitterære verker og dokumentarromaner, men også idrettsmann, journalist, dramatiker, regissør, essayist og samfunnsdebattant. Og: Alkoholiker.  

Et annet liv er ei nydelig og mektig bok, full av hardt tilegna livsvisdom, modige skildringer, såre bekjennelser, vonde erindringer og insisterende håp. Ja, for PO nekter å gi opp. Og godt er det. For i takt med at han synker lenger og lenger ned i fortvilelsen, går det lenger og lenger mellom bøkene. Han strever med å skrive, og det er vondt å ikke få til, å føle seg utilstrekkelig. Hvorfor? Hvorfor får han det ikke til? Han søker desperat etter svar, etter hjelp. Besøker lege etter lege. Får medisiner, piller. Det trekker han bare lenger ned -. Etterpå, etter alt sammen: Bøkene kommer på løpende bånd.  

Biografier skal alltid "avsløre" litt, og kanskje særlig gjelder dette sjølbiografier. Eller sagt på en annen måte: Jeg tror det er få som leser en sjølbiografi og ikke forventer å bli overraska et par ganger underveis. Her var det mye jeg ikke visste, til min store glede! Jeg visste for eksempel ikke at Enquist er nesten to meter høy. Jeg ante ikke at han hadde kjempesuksess som dramatiker på 1970- og 1980-tallet og at han blei spilt over store deler av den vestlige verden, inkludert på Broadway. Jeg visste ikke at han var så bereist, at han hadde levd lenge i utlandet, at han hadde vært så døddrukken, at alkoholen kosta han så mye. Og jeg ante ikke at den første romanen jeg leste av Per Olov Enquist, nemlig Styrtet engel (1985), hadde vært så vond å skrive.

Jeg leste Et annet liv i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Kategorien var Gretne gamle gubber, og den hadde jeg fått lov til å bestemme. Jeg er riktignok solid på etterskudd med lesing og innlegg, men bedre seint enn aldri! Men er Per Olov Enquist en gretten gammel gubbe? Tja. Les Et annet liv og bedøm sjøl.

8 kommentarer:

  1. Som sagt, perfekt timet!
    Har hatt denne liggene noen år, og har av forskjellige grunner utsatt lesinga (ville lese flere av bøkene hans først, for tjukk, for dyster etc). Har hatt han i tankene, ofte, under kategoriplanlegging. Også i år. Han passer inn både under Forfattere og Full -)

    Nå kan jeg også lese i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å skrive utfyllende omtale, bare å sende folket hit. Tror dette var den dytten jeg trengte. Inspirerende. I tillegg til at det har vist seg at fyllebioer intresserer meg mer enn forfatterbios.

    Har kun lest ei Enquistbok dog (Magnetisøren).
    Gjør det noe?

    SvarSlett
    Svar
    1. Den måtte ligge lenge hos meg også, av mange av de samme grunnene som du oppgir. Det tok litt tid å komme i gang, men den var vel verdt tida! Han skriver så sterkt, og han er så kompromissløs, så en må bare bli med på det han forteller.

      Tror ikke det gjør noe at du ikke har lest så mye Enquist før - boka du nevner er ingen viktig del her, og han avslører ikke hva som skjer i bøkene sine, annet enn når de er inspirert av virkeligheten. Men da ser du kanskje ikke sammenhengen før etter at du har lest bøkene, så det er ganske trygt. Og både bok og person er interessant, og leseropplevelsen sitter i lenge. Riktig god les!

      Slett
  2. Eg las denne boka for fleire år sidan, men fekk nesten lyst til å lese ho om igjen etter denne omtalen! Han var tøff som vågde vere så naken om livet sitt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, han er utrolig sterk og modig! Som tør å stå i alt det vonde og flaue og smertefulle, og likevel ikke skamme seg (for det, han skammer seg jo over drikkinga). Jeg tror boka helt fint kan leses igjen mange ganger, og gi ulik lærdom hver gang:)

      Slett
  3. Interessant og beskrivende omtale. Tror ikke at jeg ha fått med at han slet med alkoholisme.
    Men jeg vet jo godt hvilken kjent forfatter han er.
    Har lest halve Magnetisøren, og noe annet for lenge siden som jeg ikke husker.. Han har jo holdt på i en mannsalder.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg visste heller ikke det før jeg kom godt inn i denne boka og fikk tak i kjernen. Og han har ikke akkurat holdt det hemmelig heller, så i mine øyne sier det mye om hvor god han er som forfatter - forfatterryet løper lenge før det personlige:)

      Og bare så det er sagt, innlegget mitt er ikke på langt nær så utfyllende som det burde vært, og yter ikke denne mektige boka rettferdighet. Enquist tangerer mange temaer i boka si som jeg ikke har tatt opp her. Og han skriver mye om tro og om politikk, om arbeidet med "Legionærene", om høydehopperkarrieren, om reiser. Men han vender stadig tilbake til seg sjøl, til utgangspunktet, han og mora i det grønne huset i skogen. Hva kan en egentlig vite, hva er sant? Jeg opplever at han med denne bekjennelsen diskuterer svært mye. Og det blir kanskje ekstra interessant fordi han har holdt på så lenge og har et overlegent perspektiv.

      Slett
    2. Ja, biografier er som regel mye mer omfattende enn vi greier å få ned i et innlegg, men det er jo greit.
      Høydehopperkarierre? Da kan jo denne kvalifisere til en potensiell sportsbiokategori i biosirkelen-?

      Slett
    3. Tja, jeg ville kanskje heller tatt den med under forfattere eller full, eventuelt familie (det er mye om familien her), høydehoppinga er mer et sidespor, sjøl om han er veldig god og reiser mye rundt for å konkurrere. Han gir seg jo etterhvert som utøver, men holder på interessa, derav "Katedralen i München" som kom ut i 1972.

      Slett