Bølle på døra

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det godt å gi etter for en helt plutselig innskytelse, og la leselysta overvinne lesefornuften og alle mulige forsøk på å nå årets lesemål. Jeg gjorde det, og angrer ikke! Boka heter Bølle på døra (2010, på norsk i 2012 ved Kyrre Haugen Bakke f. 1946), den er skrevet av amerikanske Jennifer Egan (f. 1962) som mottok både Pulitzer og NBCCA for nevnte bok i 2011. Boka, som er på 382 sider, blei slukt i løpet av et par dager. Men den er vanskelig å skrive om, for jeg må gripe fatt i materialet på en helt annen måte enn ellers.

Grovt sagt sirkler boka rundt musikk og tid over en periode på omtrent førti år. Men er den ei novellesamling eller en roman? Det har egentlig ikke så mye å si. Egan sier sjøl at hun ønska polyfoni; ulike stemmer, perspektiver og opplevelser av hendelser, samtaler og særlig tid. Det har hun i aller høyeste grad fått til, for boka gir inntrykk av å streife, som når vi lar blikket gli over et ukjent sted for første gang. Vi merker oss noen få detaljer. Lukt, lys, stemning, et menneske eller to. Så er sekundet over og blikket glir videre. Vi går videre. Egan har forsøkt å fange litt av slike øyeblikk, fange erkjennelsen som slår oss i det vi ser oss over skuldra og oppdager at vi ikke lenger er unge, og hun prøver å skildre musikkens taktfaste pulsslag gjennom livet.

En teksts hovedperson kan være biperson i den neste. Egan henter dem fram som i ei fiskebeinsflette, stadig utenfra, inn mot midten, borte i vrimmelen. Slik er tekstene og menneskene vevd sammen, på kryss og tvers av tid og sted, der musikk og minner er viktige bindeledd. Videre er boka bygd opp som en gammeldags LP-plate eller kassett, med ei A-side og ei B-side, og kapitlene har titler som minner om sangtitler. Når kapitlet eller novella er slutt, er også dens sang over. Og vi kastes videre til den neste, som er helt ulik i fokus, rytme og temperament.

Den unge Sasha åpner bokas første fortelling. Hun er assistent for musikkprodusent Bennie Salazar, men hun er også kleptoman og smertelig klar over det. Hennes historie leveres med oppbrutt kronologi, men den er likevel så fast, det er retning og kraft og vidd og tæl. Hun har med seg en ung mann hjem en kveld, og han tar seg et bad i badekaret hun har på kjøkkenet. Vi fortsetter med Bennie i neste tekst, Sasha er nå biperson. Bennie er skilt og forsøker å kombinere omsorg for sønnen og et siste krafttak for å redde sitt eget skinn (og jobb). Musikken dunker i teksten, og dens kontrast er Bennies følsomhet. I tredje tekst møter vi Bennie som tenåring, pønkrockbandet hans og den kyniske, men også legendariske produsenten Lou. Her er det et vilt kaos av følelser og musikk, og en rå røst, som tør å avskrive Lou som gammel: Hovedpersonen Rhea.

Vi bølger videre, i ei blanding av musikk og tid, til Afrika og en yngre Lou, på ferie med de eldste barna og sin nyeste, unge erobring, som seinere blir hans kone, bare fordi han må bevise et poeng. Men der de er nå, akkurat nå, tenker de ikke på slikt. De er på safari og bor på overdådige hoteller. En av de innfødte de møter skal vise seg å seinere bli far og deretter bestefar, blant annet til en gutt som heter Joe. Når Joe blir voksen gifter han seg med Lulu, skriver Egan, og den samme Lulu er en viktig person i to andre tekster. Mosaikken blir større og større, men det er stadig Sasha og Bennie vi vender tilbake til. De dukker opp i nesten alle tekstene, i periferien, som bindeledd eller reine tilfeldigheter. Som mennesker en streifer forbi på gata, og husker at en en gang kjente, men ikke nå lenger -. Mot slutten konsentrerer vi oss om Sasha og hennes familie. Hun er nå kunstner og har lagt livet i storbyen bak seg. Men Bennie fortsetter. Og nå har han funnet seg en ny assistent, Lulu, og en ny samarbeidspartner, en mann som en gang var på besøk i en av storbyens leiligheter der han tok et bad i et badekar på kjøkkenet.

Særlig strukturen i boka er elegant og profesjonelt uttenkt og utført. Jeg kan se for meg at Egan har brukt lang tid på å pusle sammen ulike tekster, ulike scener og avsnitt, for å få riktig rekkefølge. Og rekkefølgen er vesentlig her, slik at ikke alt for mye avsløres med en gang. I sin helhet har boka lite ytre spenning, mens de enkelte tekstene har en svært varierende grad av spenning - fra det konkrete løveangrepet og søken etter diktatoren i jungelen, til leitinga i Napoli og power point-gjengivelsen av pauser i ulike låter. Spenninga ligger hovedsaklig i hvem som er folkaliseringsinstansen denne gangen, og hvilket lys hun eller han kaster over situasjoner og mennesker vi tidligere har lest om. Hver stemme bringer med seg noe nytt og vi som leser blir stadig berika, der vi samler alt til ei historie. Den kjennes virkelig. Det er noe likt i måten alt blir fortalt på, men grunnfølelsen i tekstene er likevel såpass ulik at en tror på at dette kommer fra forskjellige mennesker.

Videre har forfatteren gått inn for å skildre musikk og populærkultur, noe som er gjort på en glatt og tilsynelatende enkel måte. Hun tegner et tidsriktig tidsbilde med massevis av tidskoloritt og populærkulturelle referanser, som sikkert er kjempekult for alle som veit hva hun hinter til, og som er ganske tomt for oss andre. Men dette er også ett av få elementer som trekker ned. Ellers er musikken og særlig pønkrocken skildra såpass åpent at alle som klarer å skape et indre lydbilde henger med. 

Det er vanskelig å snakke om at boka har ett bestemt plot, for det har den ikke. Felles tematikk for tekstene er som skrevet over tid og musikk. Det er tida som er bølla, tida herser med alle, er lik for alle, og den går, uansett om en er stjerneprodusent med tusen ting å gjøre eller om en flykter fra sitt eget liv og gjemmer seg i Napoli. En kan aldri kontrollere tida, aldri forutsi framtida. Tid oppleves ulikt, føles ulikt, erfares ulikt. Men likevel har vi noen av de samme erfaringene om tid, at den for eksempel går fort eller langsomt. Egan skildrer alt sammen - de plutselige tidshoppene, tida der vi står stille, der vi ikke lenger er med i vår egen tid, nåtid, fortid, ettertid. Personene bølger med i tida, eller rettere sagt med tida, kommer mot oss, forlater oss, kommer mot oss igjen. Utover dette er ikke boka "samla" slik andre romaner er, derfor heller jeg mer mot å kalle dette for ei novellesamling - sjøl om det står roman på omslaget. For Egan har skrevet fram en polyfoni, men uten virvar og støy. Dette er reint, velforma, konsentrert og dyktig gjennomført. Men kanskje litt for flinkt og kontrollert?

Bølle på døra er like fullt ei kul bok. Den har mye humor, mye overskudd, og Egan har gitt mange av personene sine et sympatisk, syrlig og røft blikk på verden. Men boka har også mye mørke. Personene strever seg gjennom dette vanskelige livet, det er alkohol og dop og grenseløs oppførsel, ulykkelige kjærlighetshistorier, mennesker som opplever seg sjøl som misforståtte og mislykka, det er vonde depresjoner og fæle ulykker. Men alt formidles med omsorg, og med denne evnen til å se og å være på ett sted, og samtidig ha tidas avstand til alt.  

Ett lurer jeg likevel på, og det er om denne boka er varig. Om jeg vil huske stemninga, disse menneskene, musikken, replikkene, tida, om noen uker eller måneder også. Og ikke minst om boka vil stå seg i flere år framover, eller om dens virkning opphører, fordi den er for avhengig av at leserne tar de populærkulturelle referansene for å forstå bokas innhold. Når eller hvis pønkkulturen forsvinner, hvilke referansepunkter vil da står igjen? Ironisk nok er det noe kun tida vil vise.