Bokhyllelesing 8: Doris Lessing

Bildekilde: Bokelskere

Det har vært noen seige bøker denne høsten. Den siste jeg endelig har fullført, etter lang tid, er ei novellesamling av nobelprisvinner Doris Lessing (født Doris May Tayler, 1919-2013). Boka heter Bestemødrene og kom på norsk på Gyldendal i 2008 ved John Erik Bøe Lindgren (f. 1969). Fra før har jeg lest Det synger i gresset (1950) av samme forfatter.

Det er ikke noe galt med verken boka eller oversettelsen. Men de fire lange novellene -  jeg ville heller kalt dem fortellinger - som Lessing har skrevet, mangler slik jeg ser det felles tematikk eller en annen rød tråd. Det gjør lesinga litt utfordrende, for jeg tar meg sjøl i å leite etter fellestrekk, bindeledd, temaer, metaforer, intertekstualitet. Naturligvis trenger ikke novellesamlinger å ha noe enhetlig ved seg for å være velfungerende, men min erfaring er at de tekstsamlingene som er bundet sammen av noe annet enn tittel og felles bokbunad, gjør et sterkere, djupere inntrykk. Og nettopp inntrykk er viktig når jeg leser.

I tittelnovella er vi ved kysten. Havet ruller, bruser og kaster på seg. Det er stadige skift i vær. Hete. De to bestevenninnene bor og lever tett på hverandre hele livet, så tett at de også fungerer som mødre for hverandres sønner, og når tida er moden, eller det vil si når barna er modne, hopper de likeså greit i sengehalmen med hverandres gutter også. Naturligvis formulerer ikke Lessing det slik. Nei, hun er subtil og diskré. Men det endrer ikke tekstens faktum: To voksne kvinner har seksuelle forhold til hverandres sønner. Framstillinga er verken kynisk, spekulativ, sosialpornografisk eller ekkel, og Lessing peker ikke ut de skyldige, beskylder ingen for dårlig moral. Og kanskje det er nettopp derfor at jeg ikke finner teksten så troverdig: Jeg påstår ikke at dette aldri har skjedd. Jeg er bare ikke overbevist om at det skjedde akkurat slik.

Neste tekst ut er "Victoria og familien Staveney". Her møter vi et helt annet landskap, nemlig byen, med alle dens lyder og mennesker. Fortellinga tar til når Victoria er lita, og vi følger henne mange år framover i tid, gjennom barndom, ungdom og livet som ung voksen. Vi blir kjent med hennes familie, hennes person, og vi får skildra livet hennes, sett gjennom en sympatisk, medfølende fortellerinstans. I tillegg er klassekritikken sterk, og de ulike britiske samfunnsklassene skildres nådeløst. Vi ser det stadig først og fremst fra Victorias ståsted, men på grunn av den allvitende fortelleren gis også leseren større sveip. Familien Staveney er naturligvis Victorias motstykke: Rike og hvite. Lessing utforsker her hva som kan skje når det oppstår nære forhold mellom så ulike mennesker. Hvilke fordommer og konflikter kan en møte på? Fortellinga er sosialrealistisk og virkelighetsnær, men mangler snert.

Novelle nummer tre er "Grunnen til det". Her var jeg lenge veldig usikker på hvor vi var, og ikke minst når, men det viste seg å ikke være så nøye. Lessing har forsøkt å leve seg inn i hvordan det må ha vært å være en av få lærde i en gammel sivilisasjon, og attpåtil en gammel lærd som er vitne til at samfunnet faller fra hverandre på grunn av manglende fokus på sanger og fortellinger, som blir brukt til blant annet opplæring. Parallellen til dagens samfunn trengs ikke trekkes fram en gang, kritikken er soleklar, berettiga og rammende. Lessings prosjekt er uten tvil interessant, og hun kommer med mange gode poenger. Hovedpersonen, som forteller sin historie i førsteperson, er rolig og sympatisk, reflektert og forsonende, som mange gamle er, og det skinner igjennom at Lessing har lagt mange av sine egne observasjoner i hans munnen. Og det er helt ok. Men gjennomføringa er kanskje ikke den beste. Jeg søkte i hvert fall stadig etter noe mer.

Siste fortelling er krigshistoria "Et kjærlighetsbarn", den lengste teksten i boka med sine drøye hundre sider. Og den er kanskje også den mest interessante. Lessing har vendt tilbake til Storbritannia, slik som i de to første tekstene. Vi befinner oss i tida like før og under andre verdenskrig, og følger en ung mann gjennom store deler av hans liv. Først som idealist og student, deretter som ung soldat. Lange skipsreiser med stadig fare for å bli skutt ned av ubåter er en skremmende realitet, og soldatene er sjøsjuke, magre, solbrente. Så kommer Cape Town og fire dager i paradis før de igjen må mønstre på og fortsette til India. Etter mange år i krig kan han endelig vende hjem, og han forsøker å bygge et liv. Men noe mangler, og James er rastløs, ventende. Taus.

Og med det kom jeg fram til at det faktisk er ett element som binder disse fire tekstene sammen likevel. Noe bestemødrene kjenner på, noe Victoria lever med, noe den navnløse jeg-personen tungsindig beskriver, noe James forsøker å kvitte seg med. Det er lengselen. Etter kjærlighet, etter tilhørighet, etter likesinnede, etter sitt eget barn. Og det er sårt skildra, godt sett og klokt nyansert.

Denne lengselen etter noe, av og til noe ubestemt - som for den unge Victoria, som er en utenforstående der hun kikker inn i et rikmannsliv, hun ser privilegiene, luksusen og mulighetene som hun mangler - av og til noe helt bestemt, slik som i James' tilfelle, blir en underliggende kraft som trekker i menneskene. Lengselen blir en klagesang, en vakker og nydelig elegi som berører og skaper gjenklang. Den er djupt menneskelig, og den er frykta. Ingen vil lengte slik som disse menneskene. Ingen vil måtte ta slike valg, leve med slik visshet, slike sår. Men plutselig sitter vi der likevel. Og da kan kanskje enkelte av tankene i denne boka være en slags trøst. Ikke at Lessing beroliger eller oppmuntrer, nei. Men hun viser med stoisk ro fram disse livene, hun gir dem oppmerksomhet, detaljer, mening. Og det betyr jo alt i det korte øyeblikket vi lever her på jorda.

Så får det bare være at akkurat denne boka ikke byr på veldig varige inntrykk. Personene er litt for flate, men landskapene er intense og konfliktene er levende. Bestemødrene er skrevet med klokskapen og roen til et gammelt menneske. Tematisk interessant, teknisk litt falmet. Godt turnert, fint sett, svært realistisk. Og en assosiasjon jeg fikk underveis, var faktisk Tor Jonsson. Jeg opplever at Lessing, i sin særegne språkdrakt, utbroderer og eksemplifiserer noe av det Tor Jonson (1916-1951) har skrevet om i diktet "Når du er borte": Nærast er du når du er borte./ Noko blir borte når du er nær. (...) Menneskene Lessing skildrer, er på vei bort ifra denne nærheten, for godt. Bestemødrene har hatt den, knuga på den. Victoria har vært i nærheten av den. Den gamle lærde er den siste av de tolv, og på vei mot døden. Det fins ikke nærhet mer, bare lengsel. James fikk fire dager, nei, tre, med nærhet. Det er ikke noe for et helt liv. Det gjør at han evig søker, slik vi alle søker: Dette kallar eg kjærleik - eg veit ikkje kva det er, sier Tor Jonsson. Og Lessing avslutter: "Hvis du kaller det kjærlighet."