Putti Plutti Pott

Per Asplin, 1964.
Bildet er tatt av Rigmor Dahl Delphin.
Bildekilde: Wikipedia.no

Hvert eneste år reiser en underlig gjeng på turné rundt i Norge i tida like før jul. De er innom flere av de største byene og holder forestillinger i konserthus og på kinoer. De synger, de danser, de spiller. Nei, jeg hinter ikke til Rune Larsen og hans kumpaner, sjøl om sang er en viktig ingrediens der også. De jeg skriver om nå, må kle seg ut, ellers vil de ikke passe inn i det ukjente landet som alle kjenner. Og de må være minst dobbelt så mange barn som voksne, det tusser av dem på scenen, og nesten alle har røde luer. Og de leiter etter julenissens skjegg.

Det er naturligvis Putti Plutti Pott! Jeg har vokst opp med lydbokversjonen av stykket på en gammel svart kassett med sølvskrift, der Per Asplin (1928-1996) sjøl synger og spiller sammen med barna sine. Hjemme hos oss blei den avspilt hele året, og jeg og broren min sang gjerne "Nei vi ha'kke ti', for vi må finne skjegget" midt i juni. Vi dro også inn til Oslo for å se stykket en gang, dersom jeg husker rett. Men det er lenge sida. Og det er noe helt annet å se stykket med sine egne barn. 

Hvem er så Putti Plutti Pott? Jo, Putti Plutti Pott er den lille nissen som rapper julenissens skjegg, fordi han "kunne ikke dy seg", og som ved hjelp av det kommer til vår verden, der han bumser ned i pipa hjemme hos onkel Per, Petter og Caroline en kveld like før jul. Åpninga er nydelig: Vil du være med så heng på med meg, synger onkel Per, og Petter og Caroline er drømmende i blikket, der de lytter til sangen, med magene fulle av nylaga sirupssnipper. Så hører de et lite nys, og der! Så snål, så rar! En liten nisse!

Men Plottiputt (han får mange rare tilnavn i løpet av stykket) vil egentlig ikke dra hjem igjen. For hva kommer de til å si der? Nissemor kommer til å være så sint, så sint, for han skulle hjelpe til å bære ved. Å så masse ved! Og julenissen brummer vel rundt og leiter etter hokuspokusskjegget, som "tar meg dit jeg ønsker". Og julenissen, det er ingen ringere enn bestefar, det. Er selveste julenissen bestefaren din, spør Petter og Caroline vantro. Ja, svarer Pluttiplott, han er da det. Og som kjent har julenissen det ganske travelt sånn rett før jul. Derfor må onkel Per, som er veldig snill, nesten dumsnill, trå til med en løsning: Hva hvis vi følger deg tilbake til Nisseland? Og hjelper deg å bære ved? Kjære Putti Plutti Pott, hva sier du til det? Sabla god idé, svarer nisseungen, og så bærer det av sted. Vil du være med, så heeeeng påååå!

Og så er det vår tur til å bumse ned i Nisseland, midt ute i djupeste nisseskogen. Men på vei hjem, skjer det noe fryktelig: Skjegget blir borte! Skjegget, har du mistet trylleskjegget? Så sørgelig, sier en liten tass på lydboka. Det blei ikke sagt i stykket, men sørgelig er det lell. Da kan jo ikke julenissen reise rundt med alle gavene! Så, skjegget må altså bli funnet. Og i et virrvarr av nisser, i et kaos av pakker og grøt, og med flerfoldige forviklinger, løper våre helter syngende og dansende gjennom de fine kulissene i Nisseland på jakt etter julenissens skjegg.

CD-versjonen av stykket.
Bildekilde: putti.no

For å være helt ærlig: Putti Plutti Pott og julenissens skjegg er bygd over en svært tynn og ganske dårlig historie. Den har flere tekniske svakheter enn jeg egentlig vil innrømme, og den virker, etter omtrent tretti års fartstid på scenen, fortsatt litt uferdig. Det er hovedsaklig på grunn av noen brå overganger, billige virkemidler og alle uklarhetene rundt Glupe Gløgg. Men hva gjør vel det?

Putti Plutti Pott holder seg fortsatt! Barnemusikalen blei skrevet av Per Asplin i 1969, og blei gitt ut i bokform samme år. Sia 1987 har stykket vært satt opp på scener over hele landet. Det er ikke uten grunn. Ja, melodiene kan være enerverende og tekstene er pinlig repeterende. Og den oppsetninga jeg så nå i begynnelsen av desember, hadde i tillegg en hovedrolleinnehaver (Putti) som ikke kom opp på tonene og som i tillegg sang surt. Det er klart slikt ødelegger. I alle fall litt. 

Men så er det alt det positive, da. Håra reiser seg over hele kroppen når onkel Per åpner. Stemninga er der med en gang, salen er brått taus. Knut Morten Damm (f. 1961) er stødig og trygg i rolla, vokalsterk og morsom og med et godt scenisk nærvær. Han evner å få med publikum på allsang, tar seg tid til det som virker som improvisasjon, men som trolig er rutine og vane. Damm var nemlig Per Asplins utvalgte for rolla, ei rolle han forøvrig har besatt sia 1996. Så er det barna da, de skjønne barna, Petter og Caroline og alle smånissene, med sin nøye innøvde koreografi og tynne barnestemmer. De lyser. 

Det er all moroa! De språklige detaljene, underforståtthetene og misforståelsene som gjør dette til en forestilling også for de voksne. Nissene som vrimler rundt, og som det svinger når alle synger! Kalle og Palle med sine gjennomførte dumheter, Jokkum Jokkumsen Jokkum som er redd for Petter og Caroline, nissene som danser halling. Og Nissemors sanger, og hun kan jammen meg synge, som i duetten med Julenissen: "Å jøje mei akka meg og sudilatten deg, Å er det blitt av deg lille knott, Putti Plutti Pott..." Sangene er fengende, barna i salen synger med, det er trampeklapp og stor jubel. For Pottiplutt engasjerer, Julenissen fascinerer og dette trylleskjegget, det er livsviktig. For det må jo bli jul.

Og slik blir jakta på julenissens bortkomne trylleskjegg også ei jakt etter julestemning: Nissene finner og vi vinner. En kan ikke gå sur fra ei slik oppføring. Det eneste som trakk ned var faktisk pausa. Det var som å være på to ulike oppsetninger. Energien i rommet var helt fantastisk før pause, barna var så med, de voksne sang, nissene dansa og reinsdyra spratt, onkel Per skøyv lua lenger bak i nakken med de store polvottene sine, og rulla baklengs da publikum brølte. Og som barna lo! Tenk, de hadde brølt så alle på scenen datt! Magisk!

Etter pause: Gråtende, utålmodige barn. Pausa var for lang. De kjenner at de er sultne nå som de ikke blir underholdt. En seig oppstart i forestillinga, en nedtur etter den energiske avslutninga. Mye uro i salen. Småprat og godteriknasking. Noen går tidlig på grunn av vrælende babyer, som ikke burde vært der i det hele tatt. Andre tar bilder, sjøl om det ikke er lov. Langtekkelige scener som kretser om det samme. Ingen overraskelser. Barna blir forvirra: Skulle det ikke skje noe? Hvordan det alt går godt, festen til slutt. Så klarer barna endelig å fokusere igjen, og samler seg rundt hallingdansen. 

Putti Plutti Pott er en familieforestilling det svinger av. Stykket tilbyr god underholdning og passer svært godt for barn mellom fire og ti år. Julekaoset og skjeggejakta veies opp av julestemning og dansemoro, og ikke minst sang- og formidlergleden som samtlige voksne på scenen innehar. En flott, om enn litt dyr, juletradisjon som er kommet for å bli. Når jeg tenker meg om, er den også vel verdt pengene. Minnene kommer til å sitte lenge.