fredag 19. august 2011

Pensumplukk

Det er ikke ofte det hender, men det skjer av og til: jeg får ei pensumbok som jeg virkelig ikke er fornøyd med. Det er ikke det at den er spesielt dårlig. Den er bare ikke god. Samtidig er det litt farlig for meg å skrive nettopp dette. Det er nemlig ei historiebok det er snakk om, og jeg er ingen historiker. Men på bokutgivelser har jeg etterhvert opparbeida meg en del kunnskap etter mange år i bokhandelbransjen, det samme gjelder godt og dårlig norsk språk gjennom studier i nordistikk.

Boka heter Antikkens historie og blei utgitt på eget forlag (J. H. Schreiner - det samme som forfatteren heter) i 2006. Og den bærer dessverre preg av å være nettopp det, utgitt på eget forlag, altså. Teksten er for eksempel ikke blokkjustert, noe som i dette tilfellet har ført til dårlig plassutnyttelse, mange snåle linjeskift og bindestreker på de utroligste steder. Dessverre har jeg også funnet en god del skrivefeil og tegnsettingsfeil, mangel på punktum, stor bokstav og en flau forveksling av begrepene "subjekt" og "objekt". Slikt bør naturligvis ikke forekomme og jeg understreker det jeg alltid sier til skrivende: en blir hjemmeblind på egen tekst. Tekster som skal utgis, må alltid vaskes og korrekturleses. Av noen andre. Helt essensielt det siste punktet, altså.

Brekking og setting og trykking har tydeligvis også gått litt i ball, for brått er det en annen skrifttype. Den kan dukke opp midt i et ord, og det er sjølsagt uproft. Har ingen sett over teksten før boka blei trykt? Og når det kommer til sjølve trykkinga og innbindinga - den er ikke av de dyreste, akkurat. Min utgave begynte å gå opp i liminga etter bare to dager og trettitre sider. Det er rett og slett kleint. Jeg må understreke det: bøker som er sydd holder seg mye penere mye lenger. Limte bøker, særlig de med tynt, billig papir og billig lim, er like bra som First Price-dopapir. Nå er ikke egentlig papirkvaliteten i denne boka spesielt dårlig, men jeg skjønner ikke hvorfor folk velger glossa papir. Det er stygt! Og når en tar notater går det igjennom til neste side...

Videre opplever jeg at boka har en rekke mangler som ikke går på det tekniske, men det innholdsmessige. Hvor er stikkordregisteret, oppslagsmuligheten? Definisjonene av de viktigste begrepene? Kildehenvisningene? Hvem har tatt bildene, eller hvor er de henta fra? Og for guds skyld - ha med kart! I ei ordentlig fagbok er dette elementer som må med. Forfatteren skriver innledningsvis at boka primært handler om ekspansjon og krigføring. Det er greit nok. Men å se totalt bort ifra kunst, kultur og religion i antikken er å avgrense for mye. Alt henger jo sammen! Og leserens forståelse av det antikke samfunnet er så viktig. De premissene som blir lagt i antikken, er byggesteiner i våre moderne samfunn. Derfor er det flott av boka er grundig på demokratiet, både i Hellas og i Roma.

En kan spørre seg hvorfor nettopp denne boka blei valgt som pensum av foreleseren. Hele utgivelsen sender signaler om et vaklende kjøkkenbordforlag og en utrent forfatter som kløner i vei med lange, usammenhengende setninger. Men det er jo nesten det motsatte som er tilfellet. Johan Henrik Schreiner (f. 1933) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og har flerfoldige utgivelser bak seg. Og i denne boka skriver han om sitt spesialfelt. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å høre han snakke, til å være på en forelesning. Jeg forestiller meg nemlig at det er mye bedre. For mange historikere har nemlig klar tanke og er tydelige i sin muntlige formulering. Men når det skal skrives ned, blir det knot (mange historikere er motsatt også, heldigvis).

For å være rettferdig: i denne boka er det riktignok ikke så mye knot (men det kunne jo vært bedre). Den er lettlest, lettfattelig og konsentrert rundt sine hovedpunkter. Det er ei grei og konkret innføringsbok om antikken - på norsk. Vel springer forfatteren mye att og fram i tida og har ikke alltid en logisk progresjon, men det får være greit. Jeg skulle bare ønske at han tok seg tid til å skrive mer, til å skrive seg skikkelig inn i stoffet, til å skrive godt. Og til å være kritisk til egen tekst. Forfatterkommentarer, som ikke formidler noe historisk, men høyst private tanker og meninger som absolutt ikke er relevante, bør kuttes vekk. Jeg skulle gladelig lest dobbelt så langt, til og med med sporadiske satser og snåle orddelingsfeil. For dette er et utrolig spennende, interessant og fascinerende fagområde.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar